Når vi ser bakover på Norges politiske og samfunnsmessige utvikling i større trekk, må vi nok ærlig innrømme at anarkist- og syndikalistbevegelsen i Norge ikke har de store historiske tradisjoner å vise til, men det er en del å hente i de erfaringene som tross alt er gjort.

Anarkistene og syndikalistene har her til lands aldri vært mange, eller i en slik posisjon at de har hatt avgjørende og direkte innflytelse på de store begivenheter i samfunnets utvikling. Men dette betyr ikke at anarkistisk og syndikalistisk teori og praksis har vært fullstendig uten innflytelse på samfunnsutviklingen, og det innebærer heller ikke at deres historie i Norge er uinteressant. Gjennom publikasjoner og muntlig agitasjon har de nådd utover egne rekker. I LO har det alltid vært medlemmer som har regnet seg som syndikalister, enten de har hatt en fortid i den organiserte syndikalistbevegelsen eller ikke.

Denne boken gir kun en skisse av anarkismens og syndikalismens historie i Norge. En del er hentet fra sosialdemokratisk og marxistisk historieskrivning - med de feil, mangler og forvrengninger dette innebærer. Mye er hentet fra anarkistenes og syndikalistenes egne skrifter. Mye mer kunne vært tatt med. Det stoffet som er brukt kan også diskuteres. Anarkistenes og syndikalistenes bidrag til kulturlivet (bl.a. litteratur og kunst.) er i liten grad berørt.

Det finnes ulike anarkistiske og syndikalistiske retninger. Vi vil i liten grad komme inn på disse forskjellene i denne boken. I Norge er anarkismen og syndikalismen nært beslektet. I denne boken inkluderer derfor anarkismebegrepet både anarkismen (først og fremst anarko-kommunismen) i snevrere forstand og anarkosyndikalismen. Der hvor det er aktuelt å skille mellom disse vil det ut fra sammenhengen forhåpentligvis fremgå hva det dreier seg om.

HVA ER ANARKISME OG SYNDIKALISME?

Hva anarkisme ikke er

"Det er ikke bomber, uorden, eller kaos.

Det er ikke ran og mord.

Det er ikke alles krig mot alle.

Det er ikke en tilbakevending til barbari eller menneskets ville tilstand.

Anarkisme er det stikk motsatte av alt dette."

Hva anarkisme er

Anarki er et sammensatt ord som stammer fra gresk. Forstavelsen "an" betyr "ikke-", "u-" eller mer presist "negasjonen av", dvs "motstykke til" eller "alternativ til - og fravær av" det etterfølgende, jevnfør anaerob kontra aerob, anhydrid kontra hydrid, etc. Ordet "arki" har sin opprinnelse i et verb som betyr "lede, komme først". Direkte oversatt tilsvarer "arki" det norske "erke" som i erkefiende, erkesludder, erkebiskop, etc. Anarki betyr således "uten regjering", eller mer presist, alternativ til - og fravær av, - slike former for styring som er basert på over- og underordnede i rang og/eller lønn: En tilstand hvor folk lever i samfunn og styrer seg selv, uten hierarkisk organisasjon, politisk (inklusive administrativt) og økonomisk. Med styring menes samordning av arbeidsoppgaver for å nå et mål. Følgelig er anarki slike former for styring som er basert på horisontal organisasjon - at folk er sideordnet rangs- og lønnsmessig. Økonomisk sideordning kalles gjerne likestilling, mens rangsmessig sideordning kalles sidestilling.

Full side- og likestilling betyr at alle

* er sin egen sjef, har både styrings- og arbeidsoppgaver, myndighet og ansvar i like monn, og ordner opp alene i individuelle saker og på like fot med andre berørte i fellessaker, og

* i samband med dette har like høy samlet godtgjørelse for innsatsen.

Anarkismen har som et mål å fjerne den private eiendomsrett, i hvert fall til de produksjonsmidler som forutsetter at eieren må kjøpe andres arbeidskraft.

Den første som eksplisitt tok opp anarkibegrepet i politisk systemsammenheng var franskmannen Pierre-Joseph Proudhon, "Anarkismens far".

Hva syndikalisme er

Navnet syndikalisme kommer av det franske uttrykket syndikat, som betyr: en sammenslutning med et økonomisk formål. Herav følger at enhver kapitalistisk sammenslutning er et syndikat, slik også med arbeidernes økonomiske sammenslutninger - fagforeningsbevegelsen, som i sin tid var det eneste uttrykk for arbeidernes økonomiske kamp, kaltes derfor i Frankrike for syndikalisme. Senere oppsto en form for revolusjonær økonomisk kampbevegelse blant arbeiderne i Frankrike som kaltes "revolusjonær syndikalisme", i motsetning til "reformistisk syndikalisme" - dvs. alminnelige fagforeninger som bare arbeider for reformer innenfor det kapitalistiske samfunns rammer. Denne, den revolusjonære syndikalisme, er det, som i Skandinavia går under det enkle ord "syndikalisme".

Syndikalistene vil organisere arbeiderne på et økonomisk grunnlag, uten hensyn til filosofiske, politiske eller religiøse meninger, gjennom en felles interesse, sammenslutte dem med hverandre for å skape en organisasjon som bæres oppe av en allmenn interesse og følger opp et mål som er felles for dem alle. Syndikalismen er en handlingsfilosofi for en kjempende klasseorganisasjon, og ikke en filosofisk sekts bekjennelse. I motsetning til sosialdemokrater og marxist-leninister mener syndikalistene at det er den økonomiske basis, og ikke den politiske overbygning, som må erobres, siden overbygningen bestemmes av basis. Det er det praktisk revolusjonerende oppbyggingsarbeidet av de organer som skal prege selve det revolusjonære mål som er syndikalistenes oppgave.

Syndikalistene er tilhenger av en "dobbelt organisering". Arbeidere i samme by eller distrikt organiserer seg i lokale samorganisasjoner. Alle arbeidere, uavhengig av fag, ved samme slags bedrifter organiserer seg i samme industriforbund, istedenfor at de er medlem av hvert sitt fagforbund. Det føderative system, dvs. medlemmenes selvbestemmelsesrett, samt klassesolidariteten er grunnleggende.

Syndikalismen anerkjenner ikke lønnsslaveriets eksistensberettigelse, og som en naturlig konsekvens av det heller ikke det ene menneskes rett til å leve på andre menneskers bekostning, dvs. at den som ikke vil utføre produktivt og samfunnsnyttig arbeide, har heller ingen rett til å spise, drikke osv. på de arbeidende individers bekostning.

Syndikalistene vil ekspropriere produksjonsmidlene, og overta produksjonen ved industrielle organisasjoner. Syndikalistene har forlatt tanken på statens inngrep og parlamentariske aksjoner. Klassekampen skal føres med økonomiske, utenomparlamentariske, direkte midler, til fremme av arbeidernes interesser på en bedre måte enn den parlamentariske døgnpolitikken som anbefales av sosialdemokratene og de opportunistiske sosialistene. Syndikalistene erkjenner ingen kompromiss med kapitalismen. Klassekampen er dens hovedelement. Syndikalistene går inn for "direkte aksjoner" på arbeidsplassene, og mener at man ikke kan nøye seg med "de korslagte armers streik".

Det er fagbevegelsen, og ikke noe parti, som må være redskapet i arbeiderklassens frigjøringskamp, og grunnsteinen i et nytt sosialistisk samfunnssystem. Fagbevegelsen må bli en ren kamporganisasjon, og ikke et forsikringsagentur.

Ca. 1850 - ca. 1890 FORLØPERNE

Anarkismens historie i Norge kan spores tilbake til arbeiderbevegelsens spede begynnelse omkring 1850. I perioden ca.1850 - ca.1890 sto personer og grupper frem som var influert av de utopiske sosialistene og de tidlige anarkistene. Disse kan likevel ikke karakteriseres som anarkister, selv om de på enkelte områder sto anarkismen nære. Vi vil i dette kapitlet se på Marcus Thrane og "thranitterbevegelsen", Henrik Ibsen og hans "ikke-statsteori", samt Hans Jæger og "Kristiania-bohêmen". Ibsen og Jæger påvirket sterkt den kommende anarkistbevegelsen. Jæger ble sågar anarkist selv.

I 1850 var det ennå bare vel 12 000 industriarbeidere i hele Norge. 25 år etter var det nesten fire ganger så mange. De store barnekullene fra tiden etter 1814 var midt i århundret kommet i gifteferdig alder. Mellom 1815 og 1845 økte befolkningen med nesten femti prosent. Det ble stor etterspørsel etter jord, og en hard kamp om husmannsplassene. Det gamle bondesamfunnet klarte ikke lenger å mestre befolkningseksplosjonen. Noen dro til byene, men der var det ikke lett å få arbeid. Utvandringen til Amerika hadde ennå ikke blitt et massefenomen. Samtidig fikk vi en konkurranse fra engelske fabrikkvarer som rammet håndverkere i byene og på landet.

Norske håndverkssvenner vandret rundt i Europa, og mottok impulser fra revolusjonære strømninger der som de tok med seg tilbake til Norge. Utenlandske svenner dro rundt i Norge, og hadde med seg revolusjonære idéer fra Europa. Radikal, teoretisk, litteratur fantes. I mars 1848 oppsto det streiker og oppløp i Kristiania i kjølvannet av februarrevolusjonen. Her var håndverkerne aktive. Tiden var inne for å samle husmenn og tjenestefolk, håndverkere og arbeidere.

Marcus Thrane og thranitterbevegelsen

Marcus Møller Thrane (1817-1890) ble født i et rikmannshjem, men vokste opp i fattigdom etter at faren hadde begått underslag. I 1837 reiste Thrane via Hamburg til Sveits, og derfra illegalt inn i Frankrike hvor han ble arrestert. Her leste han en del sosialistisk litteratur, uten at han derved ble overbevist sosialist da. I 1847 bosatte han seg med familien på Modum hvor han drev en privatskole.

Avgjørende betydning for Thrane fikk februarrevolusjonen i Frankrike i 1848. Den ga støtet til at han ble "greben af en uimodstaalig Lyst til at være med i Dagens Strid". I nesten alle de europeiske land var det gjæring og uro. I Norge rammet en økonomisk krise trelasthandelen og jernverkene, og dermed ble tomtearbeidere, plankekjørere, fløtere og mange andre arbeidsledige. Mange av dem var husmenn som også fikk merke den økonomiske krisen. I tillegg ble det, pga. den store befolkningstilveksten, økt konkurranse om husmannsplassene, og om tjeneste på storgårdene.

De faktiske hendingene i Frankrike i 1848 kan nok ha vært mer avgjørende for Thrane enn hans teoretiske lesning og egne spekulasjoner. Han hadde studert verker av sosialistiske og sosialistpåvirkede forfattere som bl.a. Pierre Joseph Proudhon (1809-65). Samme år ble Thrane redaktør for Drammens Adresse. Det varte i 5 måneder. Han var for radikal for abonnentene. 3.juledag 1848 ble Drammens arbeiderforening stiftet, på Thranes initiativ, med 160 medlemmer. Den engelske "chartismen" var forbildet. (I 1838-39 ble det i England samlet inn mer enn en million underskrifter på et krav om allmenn stemmerett for menn, "The People's Charter", folkets privilegiebrev.) Det ble laget et bønnskrift, en petisjon, til kongen, underskrevet av arbeiderne. Her ble det reist krav om at beskyttelsestoll måtte fjernes, særlig tollen på korn, at husmennene måtte få det bedre, om bedre folkeskoler, innskrenkninger i brennevinshandelen, folkepensjon, alminnelig stemmerett m.m. Kravene samlet 12 833 underskrifter, og ble fremført i en lojal og nesten underdanig tone. Likevel følte embetsstanden seg truet, og betraktet Thrane som farlig. I bønnskriftet var sosialismen fraværende. Petisjonen ble overlevert stattholderen i mai 1850. I november samme år ble imidlertid kravene kontant avvist av kongen.

Det ble stiftet arbeiderforeninger rundt omkring i landet, først på Østlandet, deretter på Sørlandet og i Trøndelag; på Vestlandet var tilslutningen derimot hele tiden liten, og Nord-Norge lå helt utenom bevegelsen.11 I 1849 startet Thrane Arbeider-Foreningernes Blad, som i 1850 hadde over 20 000 abonnenter. Bladet gikk inn i 1856. Ganske tidlig karakteriserer Thrane bevegelsen som sosialistisk. Bladet brakte utførlige utdrag av den franske anarkisten Pierre Joseph Proudhons skrifter, Wilhelm Weitlings (1808-1871) utopiske kommunisme, Etienne Cabets (1788-1856) kommunistiske trosbekjennelse, henvisinger til Saint-Simon, Jean-Joseph-Louis Blanc, og andre tidlige sosialisters verker.

Marcus Thrane var en stor beundrer av Proudhon. Høsten 1851 kalte han ham for "vor tids uden tvivl største sjeni". Proudhon tenkte seg et samfunn der all produksjon var overtatt av kooperative lag som byttet sine varer med hverandre, og der hver mann fikk lønn etter den arbeidsinnsats han gjorde. Dette var Thrane enig i. I følge Proudhon skulle også staten falle bort og erstattes av frivillige sammenslutninger av kooperasjonslag. Thrane forble gjennom hele sitt liv kooperasjonssosialist. Sosialisme betydde for ham først og fremst at arbeiderne skulle få hele utbyttet av sitt arbeid, og da kom en etter hans syn langt på vei når arbeiderne eide de fabrikker og verksteder de arbeidet i, og bøndene den jordlapp de dyrket, og når de ellers sluttet seg sammen om felles tiltak som maskinstall, salgs- og innkjøpslag osv. Produksjonssamvirket var viktig. Istedenfor å kjøpe matvarene sine hos kjøpmenn og høkere skulle arbeiderne slå seg sammen og kjøpe i stort. Omsetningen kunne foregå direkte mellom produsentene slik at alle snyltende mellommenn kunne forsvinne. Denne primitive form for forbrukerkooperasjon var praktisert i utlandet, bl.a. av den engelske utopiske, føderative, sosialisten Robert Owen (1771-1858). Thrane var den første som tok opp idéen i Norge, og kan vel kanskje derfor regnes som den norske kooperative bevegelsens far.

Fra 1850 og utover dukket det opp flere samkjøps- og produksjonslag innen arbeiderforeningene. Disse forsøkene er interessante vitnemål om at Thranes - og Proudhons - tanker om kooperativ næringsdrift kunne utløse lokalt initiativ. Større suksess hadde man med understøttelseskasser for syke og trengende. Kassen ga ikke vanlige bidrag som dagens sykekasser, men rentefrie lån.

Arbeiderlandsmøtet i 1850 uttalte seg for statsstøtte til produksjonslag, eller arbeiderassosiasjoner som de ble kalt. Det var dette Thrane oppfattet som sosialisme. I en artikkel i Arbeiderforeningernes Blad i oktober 1850 skrev han: "Det er til assosiasjonsprincipet at arbeideren maa sætte sit haab om en bedre fremtid; det er alene assosiasjonsprincipet som kan tilveiebringe større lighed og broderskab mellem menneskene, og det vil derfor i fremtiden blive statsstyrelsens fornemste opgave og første pligt ved opmuntringer, bidrag, indestaaelser og forsøg at uddanne assosiasjonsprincipet mere og mer indtil det har funnet sin rette formel."

Thrane delte ikke Proudhons syn på at arbeiderne ikke skulle drive politikk. Her fulgte han eksemplet fra Louis Blanc og de engelske chartistene. Derimot lærte han mye samfunnskritikk av Proudhons skrifter. Setningen "eiendom er tyveri" gjorde et dypt inntrykk på Thrane. "Lad os derfor aldrig glemme den setning: eiendom er tyveri! Lad os idelig have den i tanke, idelig gjentage den for hverandre indbyrdes og for vore børn, saa at hver fattig sjæl kjender og forstaar den naar den dag kommer at dens mening skal fuldføres." I likhet med Saint-Simon, Louis Blanc og Proudhon mente Thrane at enhver skulle få det fulle utbytte av sitt arbeid. Thranes sosialisme hadde mange kilder. Thrane ville frigjøre arbeiderklassen fra blind gammel autoritetstro, men han ville ikke binde dem til noen ny. Han ville vekke den til selvtenking. Anarkist ble Thrane aldri. Han hadde et snev av forakt overfor den "raa, uoplyste masse" som fant seg i trellekår. Anarkismen var ikke aktuell politikk fordi "vi kjende for godt folkets uvidenhet, overtro, dumhed og lastefuldhed til at vi et øieblik kan tro at folket endnu paa lang tid er modent for et liv uden love og regjering."

Thrane var den første i Norge som trådde frem som sosialist, og den første her i landet som hevdet at arbeiderne ble utbyttet: at den rikdom de få nøt godt av skyldtes de manges slit og arbeid. Han ville frem til et samfunn uten snyltere og forretningsmentalitet, der alle - både kropps- og åndsarbeidere - fikk det fulle utbytte av sitt arbeid. Men hans sosialisme var annerledes enn den marxistiske. Staten skulle ikke overta alle, eller de fleste, produksjonsmidler, men vesentlig gi støtte til arbeiderne slik at de selv i fellesskap kunne eie sine verksteder og eventuelt sin jord om de ikke ville drive den som familiejordbruk. At Thrane tok denne holdningen skyldtes ikke bare at han i stor grad hadde lest kooperasjonssosialistisk litteratur, men også at Norge den gang fremdeles var et jordbruksland.

I juni 1850 hadde arbeiderforeningene over 20 854 medlemmer fordelt på 273 foreninger. I perioden 1848-51 har muligens så mange som 30 000 - 40 000 vært innom bevegelsen. Omtrent hver tiende voksne mann over tyve år var organisert i en arbeiderforening. Det tilsvarer i dag en organisasjon på ca. 140 000 voksne mannlige medlemmer.

Vinteren 1850-51 var det mange små opptøyer rundt i landet i tilknytning til arbeideragitasjonen. På landsmøtet i 1851, "Lilletinget - småfolks svar på Stortinget" som det spøkefullt, og ikke uten en viss hån, ble kalt, ville noen gjøre "revolusjon" eller lage en "demonstrasjon", uten at folk helt var klar over forskjellen mellom disse begrepene. Noen snakket om våpenfabrikken på Kongsberg og arsenalet på Horten. Dem kunne en ta "uten så meget som neseblod en gang". Dermed fikk myndighetene påskudd til å slå ned hele bevegelsen. I 1851 ble Thrane og hans nærmeste medarbeidere arrestert. I 1855 ble 127 mann dømt for "Forbrydelser imod Statens Sikkerhed" og "imod den offentlige Myndighed". Thrane ble dømt til fire års tukthus. I fengsel leste han, foruten Proudhon, bøker av utopisten William Godwin og den tyske anarkisten Max Stirner. Thrane slapp ut i 1859. Det lyktes ikke å gjenreise bevegelsen.

En del av de sosiale problemer ble løst ved at mange utvandret til Amerika. Tallet på utvandrere ble firedoblet i perioden 1848 til 1857. Marcus Thrane utvandret selv til Amerika i 1863. Her tok han avstand fra justismordene på en del anarkister etter "Haymarketopptøyene" i Chicago i mai 1884. (Under en demonstrasjon på Haymarket 4. mai ble det kastet en bombe, sannsynligvis av en politispion. 8 anarkister ble fengslet, hvorav 4 ble dømt til døden på grunnlag av en falsk anklage.)

I USA mistet Thrane helt troen på at stemmeretten kunne føre til bedre kår for de lavere klasser. Han ble tilhenger av den opplyste sosialistiske minoritets diktatur. Han var også med på å starte en avdeling av den 1. internasjonale i Chicago.

Thrane utviklet en mer og mer kritisk holdning til kirke og kristendom. Han utga bl.a. "Wisconsinbibelen" som var en kritikk av de norske prestene i Amerika. I sitt testamente skrev han: "1. Jeg ønsker at begraves uten ministeriel (prestelig) assistance og uten religiøse ceremonier. Ingen liktale maa holdes, hverken i hjemmet eller ved graven. 2. Kun erklærede fritænkere maa faalge mig til graven.[...]"

Henrik Ibsens ikke-stats-teori

Henrik Ibsen (1828-1906) var i sin ungdom innom Thranes bevegelse, og ble muligens inspirert av Proudhons og Wilhelm Marrs skrifter. Han satt i redaksjonen for Arbeiderforeningernes Blad, og var lærer på kveldsskolen til Kristiania Arbeiderforening. Ibsen selv mente at det var et slumpetreff at han ikke ble arrestert da myndighetene gikk til storm mot arbeiderforeningene i 1851.37 I likhet med Thrane var han en deklassert rikmannssønn.

I private brev ga Ibsen uttrykk for sin "Ikke-stats-teori". Denne lå på mange måter nær anarkismen, men må ikke forveksles med denne. "Ikke-stats-teorien" ble kjent for offentligheten i bruddstykker da Ibsens Breve ble utsendt i 1904.38 Det skulle imidlertid gå over hundre år fra de aktuelle brevene ble skrevet, til teorien ble offentliggjort av norske anarkister. Her finnes også en kritikk av teorien.

Ibsens "ikke-stats-teori" er et kapittel for seg i den frihetlige norske tradisjonen. "Ikke-stats-teorien" har interesse ikke bare fordi den kaster lys over Ibsens diktning, men også fordi den tar opp problemfelter i anarkistisk teori, f.eks. forholdet mellom den bevisste minoritet og massene, og den kulturelle revolusjon. Ibsen var ikke anarkist. Han brukte aldri denne betegnelsen om seg selv så vidt vi kjenner til, og vi vil ikke i ettertid, på autoritært vis, trykke ham ned i en bås som han selv avsto fra å stille seg i, men "ikke-statsteorien" ligger nær opptil anarkismen, og hører så absolutt til den frihetlige norske tradisjonen, vel verdt et studium. Selv om Ibsen ikke var anarkist har han inspirert anarkister over hele verden. Den russiske anarkisten Emma Goldman introduserte Ibsens verker for det amerikansk publikum.

Ibsen regnet seg ikke selv til noen av datidens politiske retninger. Ibsens ideal var et "ikke-stats"-samfunn basert på frivillig sammenslutning av "åndelig beslektede" kulturnasjoner, på tvers av de gamle stats- og landegrensene.

Ibsen var nok en opprører, men det var først og fremst i sin diktning. I privatlivet endte han som den pinlig korrekte borger med ordner på brystet, og med knefall for konvensjonene. Ibsens opprør ble ikke fullstendig.

«Til min venn revolusjons-taleren!

De sier, jeg er bleven "konservativ".

Jeg er hva jeg var i mitt hele liv.

Jeg går ikke med på å flytte brikker.

Slå spillet over ende; da har De meg sikker.

En eneste revolusjon jeg husker

som ikke ble gjort av en halvhets-fusker.

Den bærer for alle de senere glorien.

Jeg mener naturligvis syndflods-historien.

Dog selv den gang ble Lucifer luret;

ti Noa tok, som De vet, diktaturet.

La oss gjøre det om igjen, radikalere;

men dertil kreves både menn og talere.

I sørger for vannflom til verdensmarken.

Jeg legger med lyst en torpédo under Arken.»

Hans Jæger og Kristiania-bohêmen

Hans Henrik Jæger (1854-1910) ble født i Drammen, og vokste opp i Bergen i et "viktoriansk", pietistisk og puritansk hjem. Flid, selvkontroll og arbeid var viktig, mens det ble slått ned på lediggang og umoral. Fra 1867 til 1874 seilte han som sjømann. I 1875 tok han artium sammen med bl.a. Arne Garborg, og begynte å studere filosofi på deltid. Han ble aldri immatrikulert ved Universitetet. Under studiene jobbet han som stortingsstenograf. I 1878 ga han ut et filosofisk studie: "Kants fornuftskritikk"

Jæger gjorde seg til talsmann for fri kjærlighet tidlig i 1880-årene. Han forlangte full medborgerlig aktelse for de prostituerte hvis skjebne ene og alene samfunnet hadde skylden for. Jægers tilhengere fikk tilnavnet "Kristiania-bohêmen". Bohêmen ville oppvurdere seksualitetens plass og betydning. De ville ha full seksuell frihet mellom kjønnene innen samme sosiale skikt - i praksis innen de høyere samfunnslag, og oppløsning av ekteskapet. Jæger planla å opprette en pikeskole, som bl.a. skulle lære de unge kvinner å bli bevisst driftene sine og leve etter dem, slik at verken de eller mennene ble snytt for sin del av livslykken.

Da Venstre overtok makten i 1884 skjedde det ingen større forandring, slik bohêmen hadde håpet. Frigjøringsprosessen uteble. Nasjonalliberalismen hadde spilt fallitt. De nye makthaverne etablerte seg akkurat som de gamle. De hadde over hode ikke til hensikt å røre ved de viktorianske moralnormer eller det gamle autoritetsbegrep. Liberalismen hadde avslørt sitt sanne vesen. I det øyeblikk den ble statsbærende sluttet den å være kritisk. Bohêmen følte seg forrådte og desillusjonerte. De hadde aldri hatt til hensikt å knytte til seg bøndene eller finne identitet ved å søke tilbake til den nasjonale fortid. Tvert imot ønsket de å knytte seg til det gjennombrudd av moderne tanker som var i gang ellers i Europa.

Herostratisk berømt ble Jæger for to innlegg i Kristiania Arbeidersamfund, hvor han karakteriserte ekteskapet og den sosiale urettferdighet som samfunnets to onder. Uten fri kjærlighet og sosialisme vil det heller ikke være mulig å avskaffe usedeligheten, og spørsmålet må derfor være, i hvilken form man ønsker at bevare den, hevdet han. Ekteskapet - som ikke er bygget på kjærlighet, men på et økonomisk grunnlag - hindrer menneskene i å leve et rikt liv.

11. desember 1885 kom boken Fra Kristiania-Bohêmen ut. Dette skulle være den ødelagte slekts første angrep på "de tre gigantiske granitklosser, som bærer den gamle kultur og det gamle samfund og holder al åndsfattigdom op -: kristendommen, moralen og det gamle rettsbegrep", som det sto i fortalen i boken. Boken var et angrep på det sivile samfunn, på Kristiania som småby, der alle kjente alle, der alle gjenkjente alle, ikke minst i en dokumentarisk nøkkelroman, og uten respekt for et av det borgerlige samfunns kjæreste grenser - skillet mellom det private og det offentlige. En time etter at boken var lagt ut til salgs i Kristiania ble den beslaglagt. Også i Sverige ble boken beslaglagt.

I tidsrommet 1886-1890 kom tidsskriftet Impressionisten ut. Det var knyttet til bohêmmiljøet i Christiania, og ble startet av maleren Christian Krohg. Hans Jæger var den viktigste bidragsyteren. Bladet var bevisst antiborgerlig.

Bohêmtilværelsen var en storbylivsform, og Kristiania ble en storby i 1870-90 årene, og oppstod parallelt med en studenteksplosjon.

Sosialt sett var bohêmen en gruppe intellektuelle fra overklassen. Ofte kom de fra ultrakonservative embetsmannsfamilier; enkelte også fra deklasserte, borgerliggjorte, embetsmannsfamilier. De var "bedre folks barn" med en relativ trygg samfunnsbakgrunn, som ble fanget opp av de nye tankene i tiden, og som derfor kom i steil og fiendtlig opposisjon til egen familie og slektstradisjoner.

Bohêmenes utsvevende liv på kaféene var et uttrykk for at de brøt med de normer som preget den borgerlige tilværelse, og at de nektet å opprettholde det skillet den borgerlige livsform satte mellom det offentlige og det private..

En periode hadde bohêmen flertallet i de radikale studentenes organisasjon, Den frisinnede studentforening.

Det var i første rekke den individuelle frihet på alle livsområder bohêmen kjempet for. Spørsmålet om utjevning av stands- og klasseforskjeller kom i annen rekke, selv om flere av dem søkte allianse med den gryende arbeiderbevegelsen. Flere regnet seg som anarkister.

Bohêmen ble en liten isolert gruppe uten tilknytningspunkt i samfunnert. Gruppen besto av ca. 20 personer som daglig møttes på Grand. Det var til borgerskapet, makthaverne, bohêmen henvendte seg, men der fant de ingen forståelse. Borgerskapet hadde sin motpol brakt under kontroll som et slags akseptert kuriosum, og bohêmen verken maktet eller ønsket å bryte denne rollen. Bohêm-bevegelsen var et utslag av den sterke økonomiske krisen i 1880-årene, og gikk politisk, sosialt og intellektuelt konkurs i slutten av 1880-årene. Viktig var vel også det at deltakerne ble voksne, noe som innebar at de ble integrert i arbeids- og familielivet.

Bohêm-teorien hadde vist sin udugelighet, og bevegelsen gikk i oppløsning uten at Jægers ønske om en samfunnsomveltning som kunne skape rom for en friere utfoldelse av individenes evner og muligheter, og dermed vilkår for bedre og lykkeligere samfunnsforhold, var blitt uaktuelt av den grunn.

På bohêmsiden i norsk åndsliv finner vi malere som Christian Krogh og Edvard Munch. Mest kjent blant dikterne er Arne Garborg og Gunnar Heiberg.

Hans Jæger møter vi igjen tidlig i neste århundre som anarkist.

Ca. 1885 - 1900 DE FØRSTE ANARKISTENE

Kretsen rundt Fedraheimen

Arne Garborg (1851-1924) skildret i sine romaner, og i sitt tidsskrift Fedraheimen - eit blad åt det norske folk (senere endret til Fedraheimen - radikalt målblad), de norske bøndenes selvstendighet, og deres liv som frie kvinner og menn. Han hudflettet teologene, kalte seg sosialist og anarkist, og hevdet et utfordrende syn på kvinnen og kjønnsmoralen. Dette kostet ham det vesle levebrødet hans som statsrevisor i 1887. Fedraheimen kom ut i perioden 1877-91, og skulle ikke bare være et nynorskblad, men skulle også drive liberal politikk. Holdningen til modernisering var positiv og preget av utviklingsoptimisme. Tekniske nyvinninger ble omfattet med stor interesse.

Teologen Julius Mortensson-Egnund (1857-1934) overtok som redaktør av Fedraheimen ved årsskiftet 1882-83. Han var mer moderat enn fritenkeren Garborg. Bladet skulle fremme god venstrepolitikk, men høsten 1884 begynte Garborg å trekke programmet til Venstre i tvil. I 1885 fikk ikke Aleksander Kielland dikterlønn av Stortinget, og radikale Venstrefolk mislikte det. Samme året ble Hans Jæger satt under tiltale pga. boken Fra Kristiania-Bohêmen. Når den debatten pågikk på det verste var Garborg i Paris.

Mens Garborg var i Paris reiste franske aviser stadig kravet om å slippe den russiske anarkisten Peter Kropotkin ut av fransk fengsel, hvor han hadde sittet siden 1883, dømt for revolusjonær virksomhet. I januar 1886 ble han løslatt, og reiste til Paris - samtidig som Garborg også var der. Ingenting tyder på at de to traff hverandre. De dramatiske anarkistattentater og prosesser ute i verden gjorde inntrykk på Garborg, og i 1886 skrev han diktet Anarkistsong i Paris. Dette sendte han til Fedraheimen. Mortenson-Egnund var skeptisk til til dette lyriske kampskriftet, men trykket det likevel, 10. februar, sammen med en advarsel: "Anarkistar kallar ein agelause villstyringar som ikkje vil hava nokor styring, anna ganga i sjølvræda og styra seg sjølve." Garborg svarte rasende: "At dei vil "styra seg sjølve" er vel ikkje noko gale. Det er væl det me alle vil - det einaste gode menn no utetter vil få gjera, tenkjarar, diktarar, statsmenn, alle som vil og kann noko, og ikkje er nøgd med å liggja på låven og eta rjomegraut - det dei hev å gjera er: å arbeida på alle måtar for at det store skiftet som eingong kjem må kunna gå for seg utan altfor mykje syrgjespel."

Anarkistsong

Nei, handkvite herrar! De gildt kann prala

med ordi fagre som klingar.

Men oss imillom skal kniven tala,

den dag då verdi ho svingar.

Og alt som svalt og som grét og døydde,

og alt som under dykk ned de øydde

stig fram i lag

og gjeng til slag

den dag då verdi ho svingar.

Høgt stiger eit rop som når nykken ropar,

og drepin mann under tufti;

og verdi vert svart av dei harme hopar,

og det gjeng havbrak i lufti.

De rædde rømer av rike salar

og søkjer gøymsle i berg og dalar

og bed um ro,

og sig i blod;

og det gjeng havbrak i lufti.

De liter på det at me tagde lengi

og er so tòllege og seine.

De kyter til Gud; han skal setja stengje

og verja dei rike og dei reine.

Men ramnar skratar og skrik i lufti;

og menn seg sankar i uvêrskufte;

og hadde de

kvar avgud med,

so held me domedag åleine.

Våren 1886 dro Garborg tilbake til Kristiania med nye, friske, anarkistiske tanker i bagasjen. Fedraheimen undergikk nå en forandring i klart anarkistisk retning. Siden stoffet stort sett ble skrevet på nynorsk ga dette en særskilt radikal vri på anarkismen. Nynorsk var det som lå nært folkemålet på denne tiden. Riksmålet var det rene dansk, og det ble talt av de herskende klasser - embetsmennene og kapitalistene.

Høsten 1887 flyttet de med bladet til Tynset. Her holdt de på med å propagandere anarkismen for lokalbefolkningen med heller lite hell. Mortenson-Egnund fremstod som den store anarkistiske agitatoren, og i oktober 1888 trykte bladet for første gang en Kropotkin-artikkel. Mortenson-Egnund skrev artikler om arbeidersaken både i Røros-avisen Fjeld-Ljom og i Fedraheimen. Han gjorde også fremstøt for å få fotfeste i den spirende arbeiderbevegelsen. Nordre Østerdalens Arbeiderlag ble dannet, med Ivar Mortenson-Egnund, Arne Garborg og Per Krogseng i styret. Særlig mange ble de aldri.

Fedraheimen gikk over fra å være et Radikalt Maalblad til å være et Radikalt Arbeiderblad som sloss "mot Pengevelde, Prestevelde, Statsvelde. Han arbeidar for at Folk skal faa tenkje og tala fritt og stelle seg, sovitt mogeleg som dei sjølve vil, og at Arbeide skal vera Herre over Kapitalen." Det ble argumentert stadig klarere for den anarkistiske kommunismen: "Desentralisajon og fullt Sjølvstyre for alle Smaasamfund, som bør staa Sie om Sie i større internasjonale Samfund." Revolusjonen skulle være ublodig: "Men daa blir det ikkje nokon revolusjon med Mord, Brand og Plundring, men berre ei Flytting fraa Gamlestoga burti Nystoga, og daa er det berre dei Gjenstridige ein treng aa stogge." Oppslutningen om bladet sank. De trofaste abonnentene holdt bladet fordi det var på nynorsk - ikke fordi det var så radikalt.

Rasmus Steinsvik (1863-1913) overtok redaksjonsarbeidet i Fedraheimen i 1889. Fra da av var det nesten bare stoff om anarkismen i bladet, og etter at redaksjonen var flyttet fra Tynset til Skien på nyåret 1891 hadde Fedraheimen undertittelen Anarkistisk-Kommunistisk Organ. Fete typer under tittelvignetten kunngjorde: "Ingen stat, inga styring, inga lov." I juni greide ikke Steinsvik å holde bladet i live lenger. Det siste ordinære nummeret av Fedraheimen var et minnenummer om Pariskommunen. Og i likhet med Kommunen blødde bladet seg i hjel - trykt på rødt papir. Steinsvik hadde brukt opp farsarven på anarkismen. Vinteren 1893 dukket han opp i Kristiania, og ble med i Anarkistisk-Communistisk Gruppe "Libertas".

Før Fedraheimen måtte innstilles i 1891, var det blitt gjort et stort løft når det gjaldt informasjon om anarkismen på norsk, herunder oversettelser av Kropotkins skrifter og norske bidrag. Presten Mortensson-Egnund fortsatte sin virksomhet som anarkist i 1890-årene. Fra 1890 til 1893 reiste han land og strand rundt, og holdt foredrag om anarkisme, om matmangelen i Norge, om Arne Garborg, og om kristendom, som han på sitt egne originale vis bakte inn i anarkismen.

Mortensson-Egnund skal ha holdt 200 foredrag for 15 000 mennesker. I 1897-98 ga han ut Fridom. Tidsskrift for sjølvstyre og sjølvhjelp. Her ble Kropotkins anarko-kommunisme utviklet til en særnorsk anarkisme - bygd på norsk kultur, tradisjon og historie. I 1905 ble Mortenson-Egnund monarkist. Dermed var han ute av "anarkistsoga".

Rasmus Steinsvik gikk etter hvert fra et uttalt anarkistisk utgangspunkt til en mer pragmatisk preget venstreposisjon. I 1894 startet han avisen Den 17de Mai, en avis med et radikalt, nasjonalt ståsted, kombinert med et vidt internasjonalt utsyn. Bladet ble i et par tiår fremover hovedorganet for den norske kulturnasjonalismen. I en periode var Arne Garborg med. Garborg ble påvirket av dansken Severin Christensens teorier om en minimumsstat, og forlot anarkismen han også.

Anarkistisk-Communistisk Gruppe Libertas

I begynnelsen av 1890-årene fikk den ferske norske anarkistbevegelsen sitt første organisatoriske uttrykk: Anarkistisk-Communistisk Gruppe "Libertas", senere betegnet som den kommunistisk-anarkistiske gruppen "Libertas". Det var noen tyskere som hadde gitt laget dette navnet. De overskred individualismen, og så grunnårsaken til ufriheten i en enkelt klasses herredømme over samfunnets produksjonsmidler. Gruppen ga ut et lite blad, Anarkisten (utgitt 1898-99, fortsatte som Til frihet 1901-04), og en rekke pamfletter. Noen stor organisasjon var dette antakelig ikke. Den hadde muligens et titall aktivister, og neppe noen gang over hundre tilhengere, men kildematerialet er såpass tynt at det er vanskelig å si noe sikkert om størrelsen. Den hadde sin basis i Christiania. Kristoffer Hansteen (1863-1906) var den største aktivisten. (Den kjente kvinnesakskvinne Aasta Hansteen var for øvrig hans tante.) Andre kjente navn var Axel Bech, Petter Nilssen, Rasmus Steinsvik, Sigvald Lian (1874-1909) og hans bror Ole O. Lian (1868-1925). Ole O. Lian var LO-leder i perioden 1906-1925. Da hadde han forlatt anarkismen.

Ved 1. mai demonstrasjonen i Kristiania 1893 bar Kristoffer Hansteen en rød fane hvor det sto Anarkistisk-kommunistisk gruppe Libertas. Da politiet så fanen ville de ta den fra anarkistene, som satte seg til motverge. Hansteen ble så opprørt over dette politiovergrepet at han gjorde praktisk bruk av "nødvergeretten", og ga politiinspektør Mossin en dask i ansiktet så uniformsluen føk avgårde, noe som resulterte i åtte måneders opphold på Botsfengselet. Det ble også reist forundersøkelse mot Rasmus Steinsvik og Lorens Nybø, men disse ble frikjent.

Kristoffer Hansteen utga en rekke brosjyrer - Til proletariatet, Det frie samfund, Undervisning uten dogmer m.fl. -, oversatte Kropotkins En oprørers ord, og måtte i 1898 forlate landet på grunn av en del kjetterske uttalelser i Anarkisten. Han kom senere tilbake.

1900 - 1920 FREMGANG OG VEKST

I perioden 1900-20 utgjorde de sysselsatte i industri og håndverk hele tiden et mindretall av den yrkesaktive befolkning, selv om vi i perioden fikk en veldig utbygging av industrien - særlig i tilknytning til utnyttelsen av vannkraften.

Norge opplevde en høykonjunktur fra 1905, som med små avbrekk varte til 1920.

Mens den "gamle" arbeiderklassen hadde sin bakgrunn fra mindre og stort sett håndverkspregede arbeidsplasser vokste det nå frem en "ny" arbeiderklasse, knyttet til den nye storindustrien. Den hadde sin rot i det gamle bygdesamfunnet, men var først og fremst preget av anleggsmiljøet, og av de harde og upersonlige arbeidsforholdene som gjerne var forbundet med den nye industriproduksjonen. Sammenlignet med de eldre arbeidergruppene var disse nye langt mer radikale. De gikk inn for en langt mer aggressiv faglig politikk, og ønsket å omdanne fagbevegelsen til en revolusjonær kamporganisasjon, mens håndverkerne hadde tatt utgangspunkt i tradisjonene fra de gamle laugene da de dannet fagforeninger på grunnlag av fagtilhørighet. Deres formål hadde først og fremst vært å bedre medlemmenes lønns- og arbeidsforhold, og å hindre arbeidskjøperne i å spille de enkelte arbeidere ut mot hverandre. Motsetningen mellom den "gamle" og den "nye" retningen kom til å prege den organiserte arbeiderbevegelse gjennom en årrekke.

I januar 1900 ble det stiftet et sosialdemokratisk ungdomslag i Kristiania (Kristianialaget). Både i og utenfor dette laget ble det drevet en sterk anarkistisk kampanje. Libertas-gruppen var foregangsmenn i dette arbeidet, men Hans Jæger og frihetlige svenske innvandrere, samt enkelte russiske flyktninger, bidro også. Hansteen holdt flere foredrag i laget, og gang på gang innledet han på massemøter om aktuelle spørsmål, som f.eks. arbeidsløsheten, alltid ut fra et konsekvent anarkistisk-kommunistisk grunnsyn.

De anarkistiske tankene vant allerede den gang, fra 1902 og utover, gjenklang hos enkelte av Kristianialagets medlemmer, og flere av medlemmene i Libertas-kretsen meldte seg inn i laget for å vinne det for anarkismen. Hos Hansteen finner vi, lenge før invasjonen av svenske ungsosialister begynte, alle de momenter som vi siden møter igjen i ungsosialismen og syndikalismen: kamp mot religionen, avstandtagen fra parlamentarismen, propaganda for generalstreiken.

Anarkisten Hans Jæger

Hans Jæger hadde stadige opphold i Paris hvor hans egne erfaringer og internasjonale impulser la grunnlaget for en orientering mot anarkismen. Den danske anarkisten Jean Jacques Ipsen var den enkeltperson som påvirket Jæger mest i anarkistisk retning: "Da jeg stak de første anarkistiske aviser og brosjurer til ham kjendte han næsten intet til forfattere som Reclus, Kropotkin og Jean Grave." Jæger var utenriksmedarbeider i Social-Demokraten. Dekningen av den japansk-kinesiske krigen i 1894-95, og Dreyfussaken 1897-98 vakte stor oppsikt, og ga Jæger ry som en fremragende utenrikspolitisk journalist.

Hans Jæger var ingen elsker av den typiske sosialdemokratiske åndsretning, selv om han var journalist i Arbeiderpartiets avis. Han likte seg bedre når han kunne boltre seg med radikale idéer i det sosialistiske månedstidsskriftet Det tyvende Aarhundrede, utgitt fra november 1901, samt holde flammende foredrag for ungsosialistene. Hans Jæger hadde kanskje mer ved sin personlige påvirkning enn ved sine skrifter gitt århundreskiftets ungdom de sterkeste impulser. Hensynsløs djervhet, viljen og evnen til å nevne tingene ved sitt rette navn, sansen for form og logikk var alt sammen egenskaper som ble dyrket i kretsen rundt Jæger. Til den unge anarkisten Alf Larsen sa Jæger i 1907: "Revolutionen må komme ovenfra, fra intelligensen." Bombekasteren Ravachol skal ha vakt Jægers beundring.

Anarkiets Bibel kom ut, på Gyldendal forlag i København, i 1906. Den ekspropriative generalstreik smeltet sammen med den "ekspropriative kjønsmoral" til en fullt utformet positiv filosofi. Her kommer Jæger med rasende angrep på religionen, kapitalismen, den private eiendomsretten og staten. Det skulle bli fri kjærlighet, den arbeidende befolkningsmasse skulle konstituere seg selv som "Folket", og eiendomsretten skulle "suspenderes" gjennom en revolusjonær prosess: "Hva satan nøler i efter, hug dog lænkerne over og slip menneskeheden løs - lad dette mangetusinaarige vanvid endelig ha en ende". Boken var et 489 siders dokument på at den tidligere bohêmteoretikeren nå var blitt anarkist, selv om han ikke oppga sitt bohêmliv av den grunn. Til tross for sine uklarheter hadde boken en visjonær kraft som nok fikk en god klangbunn hos ungsosialistene.

I 1907 startet Jæger - sammen med Ipsen, tidsskriftet Korsaren, "et kamporgan mot den sosialdemokratiske alliansepolitikk og statsparlamentarisme, talsmann for ren sosialisme". Blant medarbeiderne var bl.a. maleren Henrik Lund, nordmannen Alf Larsen, Jens Pedersen, maskinarbeider Julious Weimar, samt Sophus Rasmussen. Sistnevnte begikk selvmord etter å ha skutt en politibetjent. Jæger skrev programartikkelen som inneholdt et voldsomt angrep på sosialdemokratene, samtidig som han satte sin lit til ungsosialistene. Korsaren kom ut med ti nummer. Opplaget oversteg ikke 2500. Jæger ga også ut Skorpionen i 1907, som etter et avbrudd ble etterfulgt av Revolten (1907-08) som kom ut med åtte nummer. Hans Jæger samarbeidet også med dansken dr. Rolf Hammer.

Jæger hadde planer om en agitasjonsturné i Norge, men kom aldri så langt. Det ble imidlertid stiftet en anarkistisk forening i København hvor Jæger holdt innledningsforedraget for de ca. 100 som møtte frem. Foreningen forsvant hurtig og lydløst.

Jæger døde etter en mislykket kreftoperasjon på Ullevål sykehus i Oslo i 1910.

Ungsosialistene i Norges Socialdemokratiske Ungdomsforbund

Norges Soscialdemokratiske Ungdomsforbund ble stiftet i 1903 på initiativ av Jacob Vidnes.

På Arbeiderpartiets landsmøte i 1906 kom det en liten forpostfektning om generalstreikidéen, hvor Sigvald Lian foreslo at partiet skulle anerkjenne "den sociale generalstreik [...] som et virksomt middel i kampen mot militarismen". Den hadde tidligere kun vært forkynt av anarkister som Hans Jæger og Kristoffer Hansteen. Martin Tranmæl, som riktignok hadde sympati for resolusjonen og støttet den prinsippielt, mente at en slik resolusjon ville være forhastet, og foreslo saken utsatt til et senere landsmøte. Dette ble vedtatt. Generalstreikidéen fikk ny næring innen ungdomsbevegelsen i Kristiania for hvert nummer av Brand, og hver ny tilreisende svensk ungsosialist som kom over grensen. Den antireformistiske fløy i ungdomsforbundet fikk nå stadig større oppslutning, spesielt i Kristianialaget.

Den ekspropriative generalstreik, som den ble skildret av Kropotkin i En oprørers ord, i Anarkiets Bibel eller i Arnold Rollers brosjyre om generalstreiken var nettopp noe for ungdommens fantasi - særlig når den også ble krydret med en tilsetning av fri kjærlighet. Dette ga en ganske annen næring for sjelen enn det reformistiske flisespikkeri på Stortinget. Det var forøvrig ikke fritt for at man i visse partikretser koketterte litt med de såkalte "anarkistiske aandsretninger".

Første gang massestreiken ble debattert i ungdomsforbundet var på landskonferansen i Larvik i 1906.

Høsten 1906 ble det opprettet en tale- og diskusjonsgruppe i Kristianialaget, som holdt til i et kummerlig kott under en trapp i Kristiania Arbeidersamfund. Denne gruppen var den egentlig begynnelsen til den senere ungsosialismen. (Ungsosialismen var til å begynne med en blanding av revolusjonær marxisme, anarkisme og syndikalisme.) I gruppen diskuterte man nemlig alle de stridsspørsmål som senere ble båret frem gjennom ungdomslagene, og på kongressene.

Det første massemøte i ungsosialismens tegn var et demonstrasjonstog 17. mai 1907, med 2-300 deltagere. Fellesstyret for lagene i Kristiania sto som arrangør. Det ble båret transparenter med inskripsjonene "Ned med militarismen" - og med sikte på nasjonalstemningen denne dagen - "Leve den internationale socialisme". Benjamin Eckblad talte for generalstreiken mot parlamentarismen. Den politiske strømretning innen Kristianialaget beveget seg mer og mer i ungsosialistisk retning. Vel vitende om den splittelsen det hadde ført til i svensk ungdomsbevegelse, valgte likevel de ledende i Kristianialaget med fullt overlegg de nærmest ungsosialistiske standpunktene. Man gikk inn for nektelse av militærtjeneste. I tillegg vedtok man å anerkjenne generalstreiken uten å fordømme parlamentarismen. Det siste var tydeligvis et kompromiss.

På ungdomsorganisasjonens landsmøte i 1907 på Mysen ble Kristianialagets forslag i militærspørsmålet nedstemt. Man vedtok kun bekjempelse av militarismen, ikke militærnekting, men både før og etter landsmøtet anbefalte flere av de ledende tillitsmenn i forbundet militærnekting. Også Kristianialagets resolusjon for generalstreiken ble nedstemt. Det ble vedtatt at man burde drive opplysningsarbeid for generalstreiken, men ikke fordømme parlamentarismen. Kristianialagets resolusjon mot religionen ble derimot vedtatt. Etter dette landsmøtet var det et faktum at ungdomslagene hadde et program som på viktige punkter avvek fra partiets, samtidig som de fleste lagene var medlemmer av partiets lokale avdelinger. Dette var i lengden uholdbart, noen av ungdomslagene rundt i landet meldte seg ut, og ledelsen i Arbeiderpartiet reagerte kraftig siden det snart var kommunevalg.

På landskonferansen i 1908 foreslo Sverre Krogh at streiker i forbindelse med revolusjonær fagforeningstaktikk som direkte aksjoner, obstruksjon, sabotasje osv., var det beste kampmiddel. Også dette forslaget ble avvist, og flertallet på landskonferansen tok avstand fra den kritikken som var kommet mot partiets parlamentariske linje. På landsmøtet i 1908, i Drammen, var Kristianialagenes representanter nesten uten unntak ungsosialister. I taktikkspørsmålet ble begrepet "parlamentarisme" fullstendig utelatt.

Den antimilitære agitasjonen ble etter landsmøtet drevet med en kraft som aldri før. Flere ungsosialister ble satt under tiltale. Mellom 1907 og 1909 ble det holdt tretten store folkemøter mot militarismen. Etter ca. 1909 oppfordret aldri forbundet som sådant, eller noen av lederne, direkte til individuell militærnekting. Resultatene hadde ikke stått i stil med forventningene. At forbundsledelsen i 1909 ønsket å nærme seg Arbeiderpartiet var nok også en vesentlig grunn til å avblåse agitasjonen. Man fortsatte den antimilitaristiske og pasifistiske agitasjonen uten derved å oppfordre til individuell militærnekting. Av arbeiderbevegelsens organisasjoner var det senere de ungsosialistiske og syndikalistiske miljøene rundt tidsskriftene Storm, Direkte Aktion, Solidaritet, Revolt og Alarm som intenst og vedvarende agiterte for militærnekting. De betraktet den individuelle militærnektingen som en "direkte aktion mot militarismen". Også deler av Fagopposisjonen delte det konsekvente forsvarsnihilistiske og sterkt pasifistiske synet til syndikalistene. En rekke anarkister og syndikalister nektet militærtjeneste, ble stilt for retten, dømt til fengselsstraff, og fradømt (!) retten til å tjenestegjøre i rikets krigsmakt.

Arbeiderpartiet avholdt landsmøte på Hamar i påsken 1909. Her var stillingen til Ungdomsforbundet satt opp på dagsorden som eget punkt. I debatten felte advokat Michael Puntervold en hard dom over den retning ungdomsbevegelsen hadde tatt. Landsmøtets representanter innså nok at ungdomsforbundet var i splittelse.

Ungsosialismen hadde utviklet seg i mer og mer rent anarkistisk og syndikalistisk retning, og på landsmøtet i Norges socialdemokratiske Ungdomsforbund i Skien, pinsen 1909, gikk ungsosialistene ut og dannet sin egen forening, Norges ungsocialistiske Forbund.

I løpet av kort tid var det 3 ungdomsforbund i Norge; Arbeiderpartiets Ungdomsforbund, Norges socialdemokratiske Ungdomsforbund og Norges ungsocialistiske Forbund. I november slo de to første forbundene seg sammen igjen. Den første tiden etter splittelsen av Norges socialdemokratiske Ungdomsforbund sto faktisk Norges ungsocialistiske Forbund tallmessig sterkere enn sosialdemokratene. De hadde 20 lag med minst 600 medlemmer, mens de sosialdemokratiske ungdommene var 500 medlemmer fordelt på 11 lag. Sosialdemokratene vokste imidlertid kraftig de nærmeste årene, mens ungsosialistene stagnerte fullstendig.

Ungdomsforbundet utviklet seg nå i mer og mer revolusjonær marxistisk retning, med front mot reformismen i partiledelsen. De støttet også Fagopposisjonen, og var aktive i den.

Det fantes ennå en tid ungsosialister i Ungdomsforbundet, og i 1911 fant sentralstyret det påkrevd å henstille til lagene skarpt å skille seg ut fra det ungsosialistiske forbundet.

Norges Ungsocialistiske Forbund

Misnøyen med Arbeiderpartiets forsiktige parlamentariske og faglige politikk toppet seg i 1909. Det var da et klart flertall som støttet den "anarkosocialistiske" tendensen.

Da det bar mot landsmøtet i Norges socialdemokratiske Ungdomsforbund i Skien, pinsen 1909, rustet de stridende parter seg til det endelige oppgjøret. Kampen førtes også på den måten at medlemmer av forbundet gikk i gang med å stifte nye "lag", som ga dem representasjonsrett til landsmøtet, der slaget skulle stå. Den "moderparti"-vennlige møteledelsen var ikke villig til å bøye seg for den kritiske majoriteten. Møtelederen var frekk nok til å endre delegeringsreglene med tilbakevirkende kraft på en slik måte at flertallet ikke kom til sin rett. Forbundsstyret hadde - vel vitende om hva som var foregått - gitt melding om at de lag som var stiftet i landsmøteåret, ikke hadde representasjonsrett. Dette var stikk i strid med vanlig praksis fra tidligere år. Derfor møtte det frem tre representanter fra de lagene dette rammet. Fullmaktskomiteen innstilte på å nekte dem stemmerett. Dette ble vedtatt, av de godkjente representantene, med ni mot ni stemmer, idet formannens dobbeltstemme gjorde utslaget. Flertallet var sikret for forbundsledelsen. Anarkosyndikalisten Henrik Østbye, leder for Kristianialagets militæragitasjonskomité, og talsmann for det ungsosialistiske flertallet, oppfordret da alle sine meningsfeller til å forlate møtet, siden han anså hele landsmøtet for ugyldig. Denne henstillingen ble tatt ad notam og alle anarkososialistene (de ni som utgjorde mindretallet, samt de tre omstridte) forlot møtet, etter at de først hadde revet ned sine svarte faner som var hengt opp til dekorasjon i lokalet. På et møte som disse delegatene holdt på hotell Augustin i Skien ble det besluttet å stifte et nytt forbund og utgi et revolusjonært månedsblad.

De lagene som brøt ut var ungdomslaget Frihet fra Kristiania, samt de sosialdemokratiske ungdomslagene Kristiania, Kampen, Sagene, Grünerløkken, Ystehede, Skien, Liholt og Saaheim.

I juli samme år utkom første nummer av Storm, organ for Norges Ungsosialistiske Forbund. Redaktør ble Henrik Lone. Senere overtok Ingvald Rastad. Forbundet ble konstituert 26. september, med Carl Johannesen som formann. Det ble satset på en anarkistisk innrettet, bred ungdomsfront.

Ved stiftelsen hadde forbundet tilslutning fra tolv lag. Senere kom flere til, og vi kjenner i alt tyve lag som var tilsluttet forbundet før 1912.

Bevegelsen fikk umiddelbart et oppsving og kom muligens opp i et medlemstall mellom 600 og 800 i løpet av et par år.122 Organisasjonen sto sterkest blant den norsk-svenske blandingsbefolkningen i Østfolds steinhuggerdistrikter, rundt Iddefjorden. Steinhuggerne kunne ordne arbeidet sitt på selvstendig vis, og tjente vanligvis langt bedre enn vanlige industriarbeidere, og hadde derfor et godt utgangspunkt for politisk skolering og aktivitet. I det lokale medlemsbladet Idealisten (1910-13), ble den anarkistiske filosofi og avholdstanken dyrket med sann lidenskap. Sosialanarkistene var lett kjennelige på det store svarte slipset og den bredbremmede hatten. Tankene og språket bar et sterkt preg av Ibsen, Kropotkin og Stirner.123 Ellers så ser vi at ungsosialistene sto sterkt i områder med industrireising, stor anleggsvirksomhet og gruvedrift. På slike steder vil det danne seg et rotløst, radikalt miljø hvor syndikalistiske tanker vil ha stor appell. I tillegg var det nok også en del svenske arbeidere der.

Til forskjell fra den svenske ungsosialistiske bevegelsen, som i 1908 laget et revolusjonært parti, holdt man i Norge på den anarkistiske føderasjonsformen, uten styre med politiske fullmakter. Forbundets "sentralstyre" i Kristiania var et rent ekspedisjons- og informasjonsorgan. Alle viktige bestemmelser ble gjort ved uravstemning i de sidestilte lokallagene. Det ble straks agitert for en utvidelse av kampen gjennom opprettelse av en syndikalistisk, faglig, breifront med anarkistisk innretning. inneholdt En tredjedel av numrene av Storm inneholdt til dels mye anarkistisk stoff, artikler om vitenskap, antimilitaristisk stoff, religions- og kirkekritiske artikler, men det hadde også av og til et preg av bohêm-tiden, men den teoretiske linjen var klart rent syndikalistisk.

Forbundet satset nå alt på å bygge opp en syndikalistisk breifront. Allerede i 1911 ble det etablert en kontakt mellom Norges ungsocialistiske Forbund og Fagopposisjonen, og de fleste av aktivistene kastet seg inn i kampen for å vinne så mange som mulig av de fagopposisjonelle for en anarkistisk-syndikalistisk strategi. Man vurderte Trondhjemsresolusjonen meget høyt, og de betraktet medlemmene av fagopposisjonen som allierte i sin kamp mot sosialdemokratiet og for den sosialistiske revolusjonen. Men det virket "imidlertid som om ungsosialistene på dette tidspunkt ikke var klar over at opposisjonen i Trondhjem sto for en annen syndikalisme enn de selv". Vi skal senere se litt på hva denne "annen syndikalisme" var. Landsmøtet i 1912 besluttet å flytte sentralstyret fra Kristiania til Saaheim fordi dette var forbundets største forening. Det brøt ut en streik her, og de ledende ungsosialistene, som også hadde vært medlem av streikekomiteen, ble jaget vekk fra anlegget. Sentralstyret flyttet dermed tilbake til Kristiania. I mars 1912 gikk Storm inn, og Direkte Aktion - organ for revolutionær fagbevægelse og ungsocialismen - ble startet den 16. november 1912 med Carl Espelid som redaktør. Senere ble bladet redigert av en komié. Det neste landsmøtet ble avholdt i Kristiania i pinsen 1913. Her ble Kristiania ungsocialistiske forening pålagt å utpeke sentralstyre, med unntak av forretningsfører og ekspeditør.

Styret ble stadig mer opptatt av Fagopposisjonens virksomhet og i 1913 var ungsosialistene med på å danne Kristiania fagopposisjonsgruppe. Her ble de en dominerende gruppe. På Fagopposisjonens stiftelsesmøte stilte de med flere typisk syndikalistiske forslag.

Direkte Aktion ble 21. Mars 1914 omgjort til "Organ for revolutionær fagbevægelse. Utgit av Kr.a. fagoppositionsgruppe", med Albert Jensen som redaktør og med Ernst Rosenvinge som ansvarshavende. Etter Jensens utvisning fra Norge ble bladet igjen redigert av en komité, nå med Jensen som medarbeider. Bladet hadde stadig advarsler mot bedragere som opptrådte som agitatorer for syndikalistene, og som lånte penger av arbeiderne eller deres organisasjoner uten å betale tilbake. Tømrernes fagforening abonnerte på, og bevilget penger til, Direkte Aktion.

Gjennom en klausul mot videre overdragelse garderte man seg mot at avisen skulle miste en anarkistisk profil. Bladet ble lansert som organ for fagopposisjonen generelt, og på denne måten fikk man en gunstig taktisk utgangsposisjon. Opplagstallet var da 2500. Alfred M. Nilsen var ansvarshavende i 1914-16. Deretter overtok Oscar L. Ottersen. Bladet gikk inn i juni 1918. Flere av redaksjonsmedlemmene gikk over til Fagopposisjonens nye organ Solidaritet.

Ungsosialistenes engasjement i Fagopposisjonen medførte at de forsømte sitt eget forbund, og i mars 1914 hadde Norges ungsocialistiske Forbund definitivt gått i oppløsning som landsomfattende organisasjon. Sentralstyret hadde opphørt å virke, og organisasjonen hadde ikke lenger noen avis. Enkelte av de lokale foreningene overlevde likevel, og i august 1915 tok Rjukan-foreningen initiativ til å sammenkalle et landsmøte i Kristiania med det formål å gjenopprette forbundet som landsomfattende organisasjon. Det ble imidlertid "Trondhjems ungsocialistiske klub" ("Revolt") i Trondheim som satte landskonferansen ut i livet 29/12 1915. Her ble det vedtatt å sende en hilsen til Trygve Aakervik som satt i Botsfengslet, og man mante "til fortsat kamp mot forbrytersamfundet". Det ble også sendt en hilsen til Ellisif Wessel i Kirkenes som "tak for Deres arbeide i vor fælles frigjørelseskamp".

Det ble enstemmig vedtatt å gjenopprette det landsomfattende forbundet, og forbundsstyret skulle ha sete i Kristiania.131 Bladet Revolt (som ungsosialistene i Trondheim hadde startet i 1914) ble flyttet til Kristiania, og ble dette forbundets organ. På dette tidspunktet hadde Revolt pådratt seg flere tiltaler enn noe annet sosialistisk blad i Norge. Myndighetene prøvde stadig på å stoppe Revolt. Den ene etter den andre av de som satt i redaksjonen ble fengslet. Ansvarshavende var Ole Storaa, og bladet ble redigert av dansken Axel Sørensen som forøvrig ble ble dømt for sin redaksjon av Revolt og utvist i mars 1916. Fra 1916 ble bladet redigert av en komité, mens ansvarshavende var E. Rosenkilde. I likhet med Direkte Aktion offentliggjorde også Revolt navnet på personer som bedrev økonomiske misligheter overfor bevegelsen og bladet; "Sortelisten". Trygve Aakervik (1893-1951), var med på å starte bladet, og var redaktør i perioden 1918-21. I 1920-årene var han agitator for anarkistforbundet, så vel som for syndikalistføderasjonen.

Ingenting tyder på at Norges ungsocialistiske Forbund hadde noen særlig organisatorisk fremgang etter at det ble konsolidert på nytt som et landsomfattende forbund.132 7. april 1917 ble det avholdt en skandinavisk konferanse mellom de ungsosialistiske forbundene i Sverige, Norge og Danmark. Dette ble gjentatt 29. juni 1918. 24. november 1917 møttes endel medlemmer av ungsosialistiske klubber og foreninger for å stifte "Trøndelagens anarkistiske distriktorganisation". Formann ble Ludvig Øien.

Impulser fra Sverige

På grunn av et anstrengt svensk arbeidsamarked, spesielt for ufaglærte arbeidere, reiste mange svenske arbeidere til Norge. Disse utgjorde etter hvert en god del av arbeiderne innen stein-, anleggs- og byggeindustrien i Norge.

Den norske arbeiderungdommen fikk dermed frihetlige impulser fra Sverige. Etter splittelsen av det svenske sosialdemokratiske ungdomsforbundet i 1906 var ungsosialistene nærmest lyst fredløse, og det var ikke uvanlig at de unge rebellene strøk over grensen til Norge for å unngå lovens lange arm. Ungsosialistisk og antimilitaristisk propaganda var ikke populært i Sverige. Det var det i og for seg ikke i Norge heller.

Sommeren 1909 led fagorganisasjonen i Sverige et alvorlig nederlag i en streik som omfattet 300 000 arbeidere. Den svenske landsorganisasjonen mistet over halvdelen av sine medlemmer (102 000), og syndikalistene fikk vind i seilene for sin skarpe kritikk over den sentraliserte og reformistiske fagorganisasjonen. Den syndikalistiske Sveriges Arbetares Centralorganisation (SAC) holdt sin konstituerende kongress i Stockholm 25.-27. juni 1910. De mest radikale av dem som hadde ført streiken ble svartelistet hos arbeidskjøperne, og de fikk dermed vanskelig for å skaffe seg arbeid. Politisk og faglig forfølgelse, og et relativt gunstig norsk arbeidsmarked, brakte mange frihetlige svensker over "Kjølen" for kortere eller lengre tid, og de brakte med seg sitt radikale kamphumør. Disse gjorde seg etter hvert gjeldende i norsk arbeiderbevegelse.

Albert Jensen (1879-1957) forfektet den faglige, syndikalistiske, breifrontstrategien som de franske syndikalistene Emile Pouget (1860-1931) og Fernand Pelloutiers (1867-1901) hadde meislet ut omkring århundreskiftet. Han ble dømt for fredspropaganda i Sverige, i forbindelse med den svensk-norske unionsstriden i 1905. Han deltok i konstitueringen av SAC. Jensen var i perioder redaktør for svenske Brand, og var redaktør for den norske syndikalistavisen Direkte Aktion i 1913-14. I 1914 ble han arrestert i Bergen for antimilitaristisk virksomhet, og utvist fra Norge. Utvisningen ble forøvrig opphevet i 1928, av Arbeiderpartiets første regjering hvor Christopher Hornsrud var statsminister. Albert Jensen var gift med norske Elise Ottesen ("Ottar"), kanskje mest kjent for sin kamp for seksuell opplysning i Sverige. Hun skrev bl.a. i Revolt og Alarm.

Bernard Henrik ("Hinke") Bergegren (1861-1936) og Carl V. Cederholm la frem en politisk breifrontstrategi for den sosialistiske ungdomsbevegelsen etter svensk mønster. Bergegren var i perioder redaktør av Brand, som var inspirerende lesestoff for mange norske beundrere. Han gikk også inn for militærnekting som middel i kampen mot militarismen. Carl Cederholm hadde en dom for "ungsocialistisk", også kalt "anarko-socialistisk", agitasjon hjemmefra. Cederholm vant mange tilhengere, særlig i Kristianialaget. Da han måtte forlate landet den 6. mai 1907 for å avsone sin straff i Jønkøping holdt laget en stilfull avskjedsfest. Siden vandret festdeltakerne til Østbanestasjonen, hvor tonene fra "Snart dages det brødre" ble Calle Cederholms siste inntrykk fra Kristiania.

Under første verdenskrig kom en ny bølge av svenske arbeidere, særlig mange fra 1916. Noen kom fordi lønnen ved de norske anleggene var bedre enn i Sverige, noen kom for å agitere, mens noen dro til Norge for å unngå å bli innkalt i tilfelle Sverige skulle komme med i verdenskrigen. Mange av disse arbeiderne var medlem av SAC, og de begynte snart å opprette lokale samorganisasjoner knyttet til SAC. Det var særlig ved anleggene på Vestlandet de fikk fotfeste.

De norske anleggsarbeiderne tok etter mye av det svenskene brakte med seg. Det var ikke bare de bredbremmede hattene og flagrende slipsene; det var også et radikalt omslag i språkbruk, navneskikker og politisk oppfatning. Men det var heller ikke fritt for at de ga et varig bidrag til å utdype kløften mellom de innvandrende, hjemstavnsløse arbeiderne, og de ennå fastboende bøndene. Likevel var det disse omvandrende anleggs- og bygningsarbeiderne som i vesentlig grad brakte nye og revolusjonære idéer ut til strøk av landet der det tidligere ikke hadde vært grobunn for slike. Og når omvandrerne endelig slo seg ned for alvor, var de et varig radikalt element på stedet.

Fagopposisjonen av 1911

Anarkistiske og syndikalistiske idéer gjorde seg også i noen grad gjeldende utenfor den fåtallige krets av de frihetlige og deres aksjonsradius. Opposisjonelle stats-sosialister, og andre, forsøkte naturlig nok å seile på den frihetlige vinden. Dette gjaldt i første rekke Fagopposisjonen av 1911, men også Arbeiderrådsbevegelsen av 1918. Som vi skal se var Tranmæl og hans folk de første til å benytte seg av denne taktikken. Tranmæl utviklet seg i mer reformistisk retning etter at den "den nye retning" fikk makten i LO i 1920. Vi skal ikke her spekulere i hvorfor dette skjedde, men vi kan antyde at nederlagene ved storstreiken i 1921 og jernstreiken i 1923/24 som "bidro til å svekke troen på at masseaksjonslinjen kunne tvinge det kapitalistiske samfunn i kne", var avgjørende. Det som er viktig for oss er Tranmæls betydning for radikaliseringen av norsk arbeiderklasse, og ikke minst de konsekvensene Tranmæl og Fagopposisjonen fikk for den anarkistiske og syndikalistiske bevegelsens utvikling. Fagopposisjonen ble Tranmæls springbrett opp til førerskap i norsk arbeiderbevegelse.

Norge opplevde en høykonjunktur fra 1905, som med små avbrekk varte til 1920. Tariffsystemet var ikke knyttet til indeksreguleringer, og arbeiderne hadde alt å tape på dette systemet. Leveomkostningene steg, men lønnen sank. Dette hendte samtidig med som de rike ble rikere. Det forekom en del små streiker. Disse var lite effektive. Arbeidsgiverforeningen hadde større makt, og svarte med store lockouter.

Det var mange som begynte å se seg om etter "nye veier" for fagorganisasjonen alt etter nederlaget i den svenske storstreiken i 1909, der norske fagorganiserte arbeidere hadde støttet med over en halv million kroner. Misnøyen etter storlockouten i Norge i 1911 (hvor 32 000 arbeidere ble satt på bar bakke), og den kampen som var innledet i Stortinget om organisasjonens bevegelsesfrihet, nørte opp under ønsket om å finne mer effektive former for faglige kampmidler. Særlig var misnøyen stor med at de nye tariffene stort sett hadde fått fem års varighet. Og når prisene steg i tariffperioden ble naturligvis arbeiderne dårligere stilt. Dessuten virket slike kontrakter som soveputer for den politiske interesse. Arbeiderklassens dynamiske krefter ble bundet ved de lange tariffperiodene. Bindende tariffavtaler kunne lett virke avslappende fordi arbeiderne i perioden mellom avtalene slo seg til ro og mistet interessen for sin forening. I det hele tatt burde man "undgaa alt som binder - liketil anerkjendelse av arbeidsledighets- og sykekasser, tvungen eller frivillig mægling, ved offentlighetens mellemkomst, for ikke at tale om tvungen voldgift". Fagbevegelsen måtte bli en ren kamporganisasjon, og ikke et forsikringsagentur. Det avgjørende var å holde fagforeningen i kampberedskap, og et midlertidig nederlag bidro bare til å skjerpe kampen. Inntrykkene fra storkonflikten i England i 1911, og de faglige oppgjørene i Norge i samme år, fikk Martin Tranmæl til å gå i gang med en organisert opposisjon innen fagbevegelsen. Han ønsket ingen splittelse av fagbevegelsen, slik det hadde skjedd i Sverige i kjølvannet av storstreiken i 1909, da syndikalistene gikk ut av svensk LO og opprettet Sveriges Arbetares Centralorganisation (SAC). Fagopposisjonen skulle være "en agitationsorganisation indenfor rammen av den faglige landsorganisation".

Martin Olsen Tranmæl (1879-1967) var av trøndersk bondeslekt fra Melhus, og arbeidet som maler. Han ble etter hvert medarbeider i den sosialdemokratiske trønderavisen Ny Tid, både som journalist og redaktør, som skulle spille en viktig rolle for fagopposisjonen innen arbeiderbevegelsen. På to reiser til USA (1900-1902 og 1903-1905) hadde han sett hvordan arbeiderklassen hadde kjempet der, og truffet radikale arbeiderledere.

På sin andre reise ble han kjent med International Workers of the World (IWW). Tranmæl var tilstede på stiftelsesmøtet i Chicago i juni 1905, hvor han møtte som observatør for Scandinavian Painters, Decorators and Paper Hangers of Chicago.142 IWW's ideologi var i begynnelsen en blanding av marxistiske og anarko-syndikalistiske idéer. Man gikk i mot fagforbundsformen som man mente hindret en samlet kamp. Den virket splittende, den svekket klassesolidariteten, og den fostret troen på et samvirke mellom kapital og arbeid. En ny fagbevegelse måtte bygge på industriforbund som ble samlet i én sentralisert landsorganisasjon ("One Big Union"). Alle arbeidere på en arbeidsplass skulle stå i én organisasjon. I 1908 fikk syndikalistene, og deres klare anti-parlamentariske linje, overtaket. Kampmidlene var direkte aksjoner. Tranmæl overtok aldri IWW's rendyrkede syndikalisme, men som han sa: "Jeg husker naturligvis godt at vi drøftet syndikalistiske tanker allerede da jeg var i Chicago - en god stund før IWW godtok ideene. Jeg har aldri kunnet slutte meg helt til dem. Men en tar jo alltid med seg inntrykk og impulser når en er ute i verden for å se og lære."

Tranmæl var heller ikke ukjent med de syndikalistiske tankene ute i Europa. I perioden 1907-1909 var han på reise i Europa hvor han deltok aktivt i det faglig-politiske livet. I Frankrike støtte han på anarkosyndikalistene, og deres kampånd, aksjonsvilje og antimilitarisme svarte helt til hans egen innstilling. Tranmæl avgrenset seg derimot bestemt fra syndikalistene når de tok avstand fra politisk og parlamentarisk virksomhet, og ensidig gikk inn for generalstreik som det eneste middel i kampen for sosialismen, men han ville heller ikke ha noen overvurdering av de muligheter arbeiderne hadde for å nå frem til et nytt samfunn gjennom parlamentarisk virksomhet alene. Det var ikke tilstrekkelig å nå frem ved valg en gang imellom, og utstyre representanter med fullmakter til å handle i Stortinget eller andre steder. Arbeiderne måtte selv gjennom sterke faglige og politiske organisasjoner være med og presse på skulle de klare å omforme samfunnet. På dette grunnsyn utformet Tranmæl en syntese av politiske og faglige virkemidler. Fagbevegelsen fikk her en sentral stilling. Den var livsnerven i arbeiderbevegelsen, og måtte derfor ikke bli et byråkratisk, sentralisert apparat som var bastet og bundet av forsikringsoppgaver som samfunnet burde ta seg av, og heller ikke av langvarige bindende tariffavtaler. Som alternativ satte han, i likhet med syndikalistene, "anerkjendte arbeidsvilkaar" - muntlige avtaler om lønns- og arbeidsforhold, samtidig som arbeiderne stod fritt til når som helst å reise krav. Fagbevegelsen måtte heller ikke være redd for å ta i bruk nye og dristigere kampmidler. Organisasjonsstrukturen måtte være slik at den utløste personlig initiativ, ansvarsfølelse og innsatsvilje. Slagordet var: "Makten tilbake til medlemmene". Tranmæl var likevel tilhenger av en viss form for sentralisme: "Jeg er av den opfatning at det ikke er formaalstjenlig at lægge magttyngden helt om fra landsorganisationen, centralorganisationen, til lokale samorganisationer. Man maa her regne med den motstander man staar overfor, den sterke centraliserte makt arbeidskjøperne har i sin organisation, likesom vi maa regne med det kampmiddel vi har i sympatistreiken og som lettest lar sig iverksætte hvor magttyngden til en viss grad er centralisert." Noen utpreget, enn si ubetinget, desentralist var Tranmæl ikke, og han ble det heller aldri.

Tranmæl la frem sin kritikk, og hovedtrekkene i sitt program, på et par møter i Den faglige Samorganisasjonen i Trondheim. Allerede på dette tidspunktet ble synspunktene hans stemplet som syndikalistiske. Dette tok han prinsipielt avstand fra; for Tranmæl var det ikke merkelappen, men innholdet som var viktig, om "programmet var av betydning for arbeiderne i deres klassekamp", og tilføyde at "Det er reaktionens gamle vaaben dette først at faa sat et "farlig" stempel paa en ting for paa den maate at skade den. Det er en appel til fordommene og dumheten hos menneskene, som socialister ialfald burde holde sig for god til."

Fagopposisjonens mest kjente programformulering er Trondjemsresolusjonen fra 1911:

"Møtet uttaler at den faglige situation nu kræver at organisationsarbeidet omlægges paa et mere revolutionært grundlag end før. I henhold hertil peker møtet paa, somnærligende program:

A. 1.De skriftlige bindende overenskomster avskaffes.

2. Forsikringsvæsenet sløifes.

B. Som kampmidler benyttes i første række:

1. Streik. 2. Sympatistreik. 3. Boykot.

4. Obstruktion. 5. Sabotage. 6. Kooperation.

C. Organisationsformene ændres derhen:

1 At landsorganisationen gjøres til det centrale, fællesnevneren.

2. Denne inddeles i departementer, svarende til de store industrier, altså industriforbund.

3. Der oprettes lokale samorganisasjoner som bl.a. varetar den lokale agitation og gives indflydelse paa fastsettelse av arbeidsvilkaarene."

Det er her helt klart syndikalistiske trekk som vektlegges, direkte aksjon, samt lokale samorganisasjoner. Syndikalistene tok avstand fra sentralismen i organisasjonsformen. Flere av formuleringene var tvetydige, og dekket over Tranmælfløyens stats-sosialistiske politikk. De var ikke antiparlamentariske og ikke partifiendtlige, men den faglige fronten skulle ha førsteprioritet siden samfunnsmakten var basert på den økonomiske makten. Politikk og faglig arbeid skulle gå hånd i hånd, men med fagorganisasjonen som den dominerende kraft. Arbeiderpartiet skulle underordnes, ikke sideordnes, fagorganisasjonen. Det var viktig å politisere fagbevegelsen siden partiet var i ferd med å forfalle til et bare-parlamentarisk organ. Man skulle ikke nøye seg med å virke for forbedringer innen systemet, men ta sikte på å endre det. Tranmæl var altså ikke tilhenger av noen form for "trade unionisme". Den revolusjonære, ekspropriative, generalstreiken som skulle innlede selve samfunnsomveltningen, og som står sentralt hos syndikalistene, var man heller ikke så opptatt av. Men desto mer ble det tenkt på, og talte om, generalstreik for begrensede formål, generalstreik mot meglings- og voldgiftslover, generalstreik mot krig. Vedtaket møtte sterk motstand hos lederne både i Landsorganisasjonen, fagforbundene og i Arbeiderpartiet. Det samme gjorde mange av de lokale tillitsvalgte. Norges socialdemokratiske Ungdomsforbund, derimot, var en av Tranmæls fremste støttespillere.

I januar 1912 talte Tranmæl på et møte i Kristiania arbeiderparti hvor han bl.a. tok opp de faglige kampmidlene. Under omtalen av sabotasje lot han falle en bemerkning som referenten gjenga slik: "Sabotasjen kan øves paa forskjellige maater, ved passivitet og aktivt. Er det ikke latterlig at forlate en velpudset maskin naar man gaar ut i kamp. Er det ikke taapelig at gjøre arbeidsforholdene trygge for streikebryterne i grubeindustrien. End om der laa noen dynamitpatroner i borehullene som bare de streikende visste av, tror man ikke streikebryterne vilde betænke sig to ganger paa at opta arbeidet." Uttalelsen vakte ikke særlig oppsikt på møtet, men den sosialdemokratiske ordføreren i Kristiania, Carl Jeppesen, som ikke hadde vært til stede, beskyldte i Social-Demokraten Tranmæl for å ha gitt "Anvisning paa handlinger, som enhver Socialdemokrat vil og maa fordømme som feigt, hensigtløst Snigmord". Den borgerlige pressen gikk til frontalangrep, og brukte uttalelsen i en veritabel løgnkampanje mot arbeiderbevegelsen generelt og mot Tranmæl spesielt i valgkampen dette året. Det Tranmæl hadde gjort var derimot ikke en oppfordring, men han hadde fremkastet en tanke, en mulighet som kunne komme til anvendelse i en mulig situasjon. "På et av de senere møter repliserte Tranmæl til en uttalelse fra Rich. Hansen om ikke å "leke med dynamit" at det heller ikke hadde vært hans hensikt, at "dette dynamitsnak var opfundet av "Soc. Dem." og "Aftenposten", og at "den som vilde advare mot dynamitten fik henvende sig til disse." Selv hadde han "bare nævnt det som en slængbemerkning uten egentlig alvor"." Om og om igjen hadde nemlig gruve- og anleggsarbeidere opplevd at bygdefolk tok over jobben deres når de gikk til streik. Streikebryteri var lenge et problem i Utkant-Norge. Andre kampmidler, som obstruksjon og sabotasje, var derfor nødvendig.

I forbindelse med en nordisk arbeiderkongress i Stockholm utformet Tranmæl høsten 1912 et noe fyldigere program enn Trondjemsresolusjonen fra 1911. De faglige organisasjonene ble her gitt en politisk målsetting som ble skjøvet i forgrunnen. "Da fagorganisationen danner livsnerven i arbeiderbevegelsen, hvis viktigste opgave er at omskape samfundsforholdene, bør den naturlige konsekvens være at dette formaal faar en fremtrædene plads i den faglige eller økonomiske virksomhet at der altsaa ikke bare tilstræbes forbedring av arbeidernes kaar indenfor rammen av kapitaliststaten, men at man kjæmper for at sprænge denne og indføre den socialistiske samfundsordning. Begge disse formaal forutsætter imidlertid en mer aggresiv optræden fra arbeiderorganisationenes side end hidtil. Særlig er dette blit paakrævet, efter at den organiserte kapitalistklasse har reist saa alvorlig og kraftig motstand mot den faglige bevægelse." For å oppfylle denne hovedoppgaven var det avgjørende at kamplysten ikke gikk tapt. Skriftlige bindende overenskomster som motarbeidet kamplysten måtte derfor avskaffes. Det ville være å inngå borgfred, som var en fornektelse av klassekampen og sosialismens idé. Fagbevegelsen selv ble parlamentarisk og diplomatisk med hemmelige tarifforhandlinger, og et helt korps av forbundsfunksjonærer. Fagbevegelsen ville bli forkvaklet. Det var "revolusjonær masseaksjon" utenom parlamentet som skulle være den sterkest drivende kraft i kampen frem mot sosialismen. Dette innebærer ikke at Tranmæl nedvurderte eller neglisjerte den politiske sfæren som sådan, men at han nedtonet betydningen av det parlamentariske aspektet av politikken. Hovedoppgaven var å "holde socialdemokratiet paa det gamle revolutionære grundlag som Marx og Engels var tilhængere af."

Ca. et år etter at Trondhjemsresolusjonen var blitt vedtatt, sendte samorganisasjonen i Trondheim ut en innbydelse til fagforeningene til å danne Den norske Fagopposisjon som en organisert fraksjon innen LO. Formålet med organisasjonen var å radikalisere fagbevegelsen, gjøre den mer sosialistisk og mer revolusjonær. I julen 1913 ble Den norske Fagopposisjonen konstituert ved en landskonferanse i Trondheim, og kom i funksjon fra januar 1914. Da hadde organisasjonen 51 organisasjoner med til sammen 3700 av LOs 63 000 medlemmer. Ved inngangen til 1917 hadde den ca. 12 000 medlemmer fordelt på 73 organisasjoner. Da var LOs medlemstall oppe i 80 000. På slutten av 1918 sto 18 000 som medlemmer, ca. 17% av LOs samlede medlemsmasse. Fagopposisjonen klarte ikke å vinne mer enn ca. 25% av LO-kongressen i oktober 1917. Allerede på stiftelseskonferansen kom konflikten mellom "tranmælittene" og de mer syndikalistisk orienterte til syne.

På en landskonferanse i 1915 ble bevegelsens program noe endret og presisert. Organisasjonsformene skulle endres slik at Landsorganisasjonen, istedenfor landsomfattende forbund, skulle bygges på lokale samorganisasjoner. En konflikts iverksetting og avslutning skulle avgjøres av de som var berørte av den. De skriftlige og bindene overenskomstene skulle avløses av anerkjente arbeidsvilkår. For å fremme det industrielle samarbeid skulle Landsorganisasjonen oppdeles i grupper svarende til de store industrier. I uttalelsen fra 1911 var Landsorganisasjonen gjort til "det centrale, fællesnævneren", men i programmet av 1915 var all sentralisering svekket, og det føderative prinsipp satt i høysetet. Man vedtok også at "en konflikts iverksættelse og avslutning avgjøres av de som berøres av denne".

En rekke avdelinger av Arbeidsmandsforbundet dominerte medlemslistene, og gruve- og anleggsarbeiderne tilhørte Fagopposisjonens kjernetropper. Av de 73 forbundene som var med i 1916 var 52 fra Arbeidsmandsforbundet. Bare syv av fagforningene var fra andre forbund. 14 organisasjoner var opposisjonsgrupper og samorganisasjoner hvor medlemmene kom fra de mest ulike forbund. Tyngden av tilslutningen geografisk var i Trøndelag og Nord-Norge. Tilslutningen var minimal i Kristiania, Bergen og i de eldre industrisamfunnene på Østlandet. (Også blant faglærte jernarbeidere og blant bygningsarbeidere, som f.eks. tømrerne i Oslo, sto Fagopposisjonen sterkt.) Selvstendighet og individualisme preget anleggsarbeidernes arbeidssituasjon. De var antibyråkratiske og "spontanistiske". De krevde at makten i organisasjonen skulle desentraliseres, og at medlemmene skulle ha den endelige kontroll med alle beslutninger som vedrørte dem selv. De var også tilhengere av samorganisasjonstanken. Det var naturlig siden tariffavtalene som oftest var lokale. I spørsmålet om desentralisme var anleggsarbeiderne mer ytterliggående enn noen andre grupper som sluttet seg til Fagopposisjonen. Både deres standpunkt og det faktum at det blant anleggsarbeiderne var mange som forfektet rent syndikalistiske idéer, bidro til å drive Fagopposisjonen i desentralistisk retning. På Arbeidsmandsforbundets landsmøte i 1916 vedtok man en tilslutning til det føderative organisasjonsprinsipp, og det hadde vært en sterk stemning for å melde forbundet ut av LO. Man ble imidlertid enige om et kompromiss som gikk ut på å avvente resultatet av den ekstraordinære LO-kongressen i 1917. Arbeidsmandsforbundet hadde ca. 50% av alle LOs medlemmer. Det lå an til en splittelsesstemning som kunne ventes å vokse. Heri ligger noe av forklaringen på stiftelsen av Norsk Syndikalistisk Forbund. De ville ta i mot de som gikk ut av LO. Under første verdenskrig, og spesielt fra årsskiftet 1916/17, oppsto det ved flere anlegg egne syndikalistiske organisasjoner/ samorganisasjoner som sto uavhengig av både Landsorganisasjonen og Fagopposisjonen. De var medlemmer av det svenske syndikalistiske forbundet SAC, og ble motarbeidet av Arbeidsmandsforbundet.

På LOs kongress i 1916 ble det vedtatt å nedsette en 15-mannskomité for å utgreie "Fagorganisationen dens formaal, former og taktik", slik at saken kunne bli endelig avgjort av neste kongress. Den faglige ledelsen tok absolutt standpunkt mot en omlegging i føderativ retning. Det gjorde også flertallet i komitéen. Martin Tranmæl kom i mindretall. Han mente at fagorganisasjonen ikke burde begrense sin virksomhet til "de nærliggende opgaver", men "ta ledende del i det socialistiske arbeide" og "hævde sin suverænitet". Han gikk i mot en arbeidsdeling mellom partiet og fagbevegelsen. Det var å "kastrere fagorganisationen og paa den maate lamme hele arbeiderbevægelsens revolutionære magt og kampevne". Kommunal eller statlig overtakelse av bedriftene var ikke tilstrekkelig til at man kunne snakke om dette som et sosialistisk system. Sosialisme forutsatte ikke bare at "produktions- og omsætningsmidlerne socialiseres, men til like klassekampens ophævelse" gjennom klasseforskjellenes avskaffelse. Dette kunne ikke skje ved statlige eller kommunale institusjoner, men gjennom "ved arbeidernes paatryk nedenfra, ved deres egen direkte deltagelse eller aktion." Et sosialistisk system forutsatte direkte arbeidermakt i bedriftene, utøvd gjennom fagforeningene. Forutsetningen for sosial og økonomisk frihet var å fjerne klassemotsetningene og bryåkrati. Arbeiderne måtte selv gjøre jobben, ikke valgte representanter. I den utstrekning stat og kommuner skulle lede produksjonen i et sosialistisk system ville det lede til en betenkelig sentralisering, og en sentralisert stat ville få for stor makt som kunne lede til maktmisbruk. Den reelle makt måtte samles i samorganisasjonene. Tranmæl ville videre kombinere utstrakt lokalt selvstyre innen fagbevegelsen med en sterkere felles sentralmakt, dvs. med større makt i selve LO enn tilfellet var med en store grad av forbundsautonomi som eksisterte. Gjennom en slik desentralisert maktstruktur kunne sosialisering av produksjonsmidlene gjennomføres i praksis. Man måtte ikke "delegere magten væk til andre, til faglige og politiske ledere", men arbeidernes frigjørelse måtte bli deres eget verk. "Den gamle fagforeningsbevægelse, den reformistiske, fører altsaa til centralisation, og den nye, den socialistiske eller revolutionære, til decentralisation eller føderation. Med en føderativ organisationsform menes sidestillede, samvirkende organisationer, ikke over- og underordnede, hvor magten i sidste instans er samlet i en spids." Han støttet derfor "den bevægelse som gaar ut paa at lægge tyngdepunktet paa den direkte aktions linje og paa den føderative organisationsform [...] paa den enkeltes initiativ og deltagelse, paa at reise masserne og lægge avgjørelsene paa det bredest mulige demokratiske grundlag". "Vi maa nok ha en centralorganisation paa sæt og vis, men ikke i de former som nu." Fagorganisasjonen måtte "skaffe sig kontrollen over de produktivkræfter man har og paa den maate skaffe sig den reelle magt".

LO-kongressen i 1917 behandlet 15-mannskomiteens innstilling. LO-leder Ole O. Lian innledet for flertallet, og Tranmæl for mindretallet. Debatten varte i fire dager, og hadde over femti deltakere. I debatten uttalte Tranmæl bl.a.: "Vi vil bekjæmpe byraakrati og magtansamling. Vi maa ikke bygge den socialistiske utvikling ovenfra, og vi maa ikke ta med os byraakratiet fra den gamle stat, et byraakrati, som er en frugt av den sterke centralisation. [...] Vi vil ikke ha statssocialisme men en virkelig demokratisk socialistisk samfundsorden. Den er ikke forenlig med det repræsentative system." Bedring av kårene her og nå var midler mot målet. Fagopposisjonen klarte ikke å vinne mer enn ca. 25% av LO-kongressen i oktober 1917. Skuffelsen over kongressresultatet økte faren for at en større eller mindre del av opposisjonen skulle bryte ut av LO. På Fagopposisjonens landskonferanse i nyttårshelgen kom det flere forslag om utmelding av LO. Flere mente at Fagopposisjonen skulle gå ut av LO, og sammen med NSF danne "en moderne klassekamporganisation. Der er ogsaa forslag oppe om at man bør søke at omdanne Norsk arbeidsmandsforbund til en socialistisk og føderativ organisation som saaledes kunde danne grundstammen for en ny landsorganisation. Fagoppositionens styre har imidlertid fraraadet en opdeling av organisationen. Det anbefaler at man fremdeles følger den indre linje. Men at hovedvegten herefter lægges paa at omdanne de lokale organisationer saa de kan føre klassekampen efter de føderative principper. Paa denne maate vil man efterhaanden inden- og nedenfra sprænge rammen av centralismen og alt ledervælde." Tranmæl mente at det bare var et "tidsspørsmaal" når opposisjonen fikk overtaket. Dette skulle bl.a. skje gjennom å styrke de lokale samorganisasjonen ved bruk av lokale aksjoner, og da først og fremst lønnsaksjoner.

Jern og Metalls landsmøte i 1918 ga delvis tilslutning til Fagopposisjonens standpunkt. Arbeidsmandsforbundets landsmøte samme år vedtok i en prinsipperklæring "at forbundet vil indføre den føderalistiske organisationsform og gjennen sin virksomhet søke at realisere syndikalismens ideer om en socialistisk samfundsorden".

Var Fagopposisjonen syndikalistisk?

Arbeiderbevegelsens ledere omtalte Fagopposisjonen som syndikalistisk, nærmest som et skjellsord. Også borgerskapet og den borgerlige presse gjorde det samme. Til dette skrev Tranmæl: "Reaktionens gamle vaaben er at klistre en etiket paa alt nyt som trænger sig frem. Men vi skal ikke la os skræmme av dette; hvad enten det kaldes anarkisme, eller andet, saa er spørsmaalet: Kan det tjene vor sak eller ikke? det maa for os være det væsentlige." At den ikke var syndikalistisk kommer klart til uttrykk hos Tranmæl selv: "Det kunde være fristende at erklære sig som syndikalister alle, men der ligger dog principper bak betegnelsen. I Frankrike vet vi, at alle fagorganiserte kaldes syndikalister: men i almindelighet benytter man her betegnelsen syndikalister om den venstre fløi inden fagbevægelsen som bare vil benytte direkte aktion, som ikke vil noget samarbeide med politiske partier og som ser sit ideal ikke i et statssamfund, men i frie sammenslutninger. Vi har ingen rædsel for sjældsord, men fagoppositionen, ungdomsforbundet og venstre fløi av arbeiderpartiet er ikke syndikalister i den betydningen av ordet. Vi er socialister, tilhører arbeiderpartiet, det internationale socialdemokrati og deltar i de politiske valg. Direkte aktion betragter vi ikke som en motsætning, men som en komplettering av vor kamp." At Tranmæl ikke sto som talsmann for en antiparlamentarisk retning, i syndikalistisk forstand, kommer til uttrykk i et foredrag på Arbeiderpartiets landsmøte i 1918 hvor han bl.a. sa: "For arbeiderklassen er de utenomparlamentariske magtmidler blit en betingelse for at den kan gjøre sig gjældende i parlamentet. Den parlamentariske aktion skal støttes av den utenomparlamentariske. Disse to ting staar ikke som motsætninger - de utfylder og betinger hinanden [...] Arbeiderorganisationene maa indstilles paa masseaktion. Det maa være den store linjen i vor kamp. Men derfor skal vi ikke fornegte den parlamentariske linje eller gi den underordnet plads [...]I nationalforsamlingen skal vore repræsentanter ta frem vore saker, men den sociale revolution kan ikke naaes ad den vei. Magttyngden ligger utenfor nationalforsamlingen. De store resultater avhænger av massenes egen deltagelse og egen interesse [...] Der foreligger saaledes et baade-og."

Tranmæl selv sto i perioder nær den tyske venstresosialisme, dvs. opposisjonen i det tyske sosialdemokrati, representert ved personer som marxistene Rosa Luxemburg og Karl Liebknecht.177 Han hadde også stor sympati for de russiske revolusjonene i 1905 og 1917, og hilste bolsjevikkuppet i november 1917 velkommen uten forbehold. "Den russiske revolution steg op som en lysende flamme. Sulten og nøden var lunten som tændte. Og der var tændstof nok til en verdensbrand. Der kan nu sees klart at ilden vil brede sig med en styrke saa den ikke lar sig stanse." I 1918 forlot Tranmæl for alvor sentrum-venstre-grupperingene, og støttet fullt ut den bolsjevikiske politikken. Tranmæl var senere en viktig pådriver for å melde DNA inn i Komintern (Den kommunistiske Internasjonale). I rettferdighetens navn må det også sies at han var en viktig pådriver for å melde partiet ut igjen også.

Etter hvert som grenseoppgangen mellom Fagopposisjonen og den syndikalistiske/anarkistiske opposisjonen ble klarlagt, begynte den frihetlige retningen å forberede seg på et brudd. Man satset dels på en egen syndikalistisk fagbevegelse, dels på å reorganisere det ungsosialistiske forbundet for å ha et rent anarkistisk informasjonsorgan som kunne sikre at syndikalistorganisasjonen fikk en anarkistisk innretning.

Mens samarbeidet mellom syndikalistene og Fagopposisjonen hadde vært meget intimt med utveksling av talere og deltaking i en syndikalistisk skandinavisk kongress i 1917, så ble det en splittelse da de svenske syndikalistene opprettet egne fagforeninger i Norge utenom forbundene og Landsorganisasjonen. Fagopposisjonen var så konsolidert på dette tidspunkt, og utbruddet ble så lite, at splittelsen ikke fikk så stor betydning som man kunne ønske.

Tranmæl & co hadde stort hell med seg, og seilte rett til topps i LO-hierarkiet i 1920. Fra et anarkistisk synspunkt betød dette at visse deler av idéene ble kjent og akseptert i vide kretser, og at det ble gjennomført enkelte mindre betydningsfulle halvfrihetlige tiltak, men samtidig tok dette mye av vinden ut av seilene for anarkistene. Tranmæls "kvasi"-syndikalisme fikk dominere mediebildet i uforholdsmessig stor grad, mens anarkistene og syndikalistene fikk tilsvarende vanskeligheter med å nå frem med sitt syn. Fagopposisjonens virksomhet hadde langt på vei nøytralisert NSFs og Arbeidsmandsforbundets agitasjon. Den hadde bevart medlemmene for LO, samt organisasjonens enhet. Det virker nokså sannsynlig at nettovirkningen på anarkistbevegelsen var betydelig - og negativ. I Sverige, hvor den anarkistiske utfordringen ble møtt med konfrontasjons- og ikke leflingstaktikk, fikk i hvert fall den frihetlige bevegelsen et forholdsmessig mye større oppsving.

Norsk Syndikalistisk Federation

28. desember 1916 ble Norsk Syndikalistisk Federation (NSF) stiftet i Oslo. Akkurat som for Norges Ungsosialistiske Forbund, så var steinhuggerne i Østfold en viktig organisatorisk basis for den nye organisasjonen. De hadde allerede i 1912-13 åtte syndikalistiske Lokale Samorganisasjoner, LS, tilsluttet den svenske syndikalistorganisasjonen, SAC. I 1914-15 ble det stiftet to til i samme område. Disse ti var: Fagerholt LS, Klabaugen LS, Ystehede LS, Hov LS, Tofteberg LS, Kjøgøen LS, Møklegård LS, Råde LS, Spjerøen LS og Skjæggedal LS. Tilsammen hadde de ca. 2-300 medlemmer. I løpet av 1916-17 ble det dannet ni LSer: i Bergen, Gullaug, Haugesund, Kristiania, Krogstad, Sauda, Tyssedal, Ålesund og Ålvik. LSene hadde nå ca. 600 medlemmer, i hovedsak svensker, men også noen nordmenn og finner. Å arbeide innenfor de eksisterende reformistiske organisasjonene ville bare resultere i en svekkelse av klassekampen; kompromisser, kjøpslåing og avtaler med herskerklassen ville bli resultatet, mente de. De nydannete LSene var rent syndikalistiske, og sto derfor i et latent motsetningsforhold til Fagopposisjonen og dens "kvasi"-syndikalisme.

Mange svensker ble tvunget til å dra til Norge etter storkonflikten i 1909, fordi de var svartelistet i Sverige. Det var dermed de mest aktive og radikale svenske arbeiderne som kom til Norge, og deres virksomhet begynte snart å sette spor. Den første tiden ble det agitert for i hovedsak en anarkistisk preget ungsosialisme. Omslaget til mer ren syndikalistisk argumentasjon kom i 1911, samme år som den norske storkonflikten. Året før hadde Norsk Stenhuggerforbund gjennomførte sine tariff-forhandlinger. Forhandlingene hadde trukket i langdrag, men det endelige resultatet var skuffende. Man var også skuffet over steinhoggerforbundets handlemåte. En omlegging av forbundet til en organisasjon etter Fagopposisjonens retningslinjer førte ikke frem, og de mest militante steinhoggerne besluttet i 1913 å opprette egne Lokale Samorganisasjoner tilsluttet Båhuslen distrikt av SAC. De lokale samorganisasjonene drev en viss agitasjon. De distribuerte svenske Syndikalisten og norske Direkte Aktion. Virksomheten var visstnok ikke særlig vellykket. Man drev også en del skoleringsarbeid innen samorganisasjonen.

I oktober 1916 ble det reist spørsmål om stillingen til de personer ute på arbeidsplassen som vegret seg for å gå inn i Kristiania Stein-,Jord- og Sementarbeiderforening, og som "inntok en uvennlig holdning til fagorganisasjonen under påberopelse av at de sto i en L.S.", i hovedsak svensker. Enkelte mente at dette var en lite solidarisk holdning fra vedkommende arbeideres side. Saken vakte stor debatt.

Lokale Samorganisasjoner fungerte som en slags konkurrenter til fagforbundene, spesielt til Norsk Arbeidsmandsforbund som, i likhet med LSene, organiserte gruve- og anleggsarbeidere. LSene søkte også å trekke de uorganiserte ved anleggene, hovedsakelig bondegutter, inn i sin organisasjon. Dette medførte en del konflikter. Det var ønskelig å få LSmedlemmene inn i den ordinære fagbevegelsen. Også innen Fagopposisjonen så man med skepsis på det man mente var en splittelse av fagbevegelsen. Enheten i arbeiderbevegelsen måtte bevares, og omformingen skulle skje innenfra. "[...] Fagoppositionen skal være en agitationsorganisation indenfor rammen av fagorganisationen." 3. juledag 1916 ble en konferanse holdt mellom Lokale Samorganisasjoner, Norsk Arbeidsmandsforbund og Fagopposisjonen for å få slutt på stridighetene. Arbeidsmanden for januar 1917 har en skildring av møtet: "Selvfølgelig blev der fuldt hus, og en slik anledning kunde ikke de syndikalistiske ledere og omreisende agitatorer la gaa ubenyttet. De fremmøtte skulde faa høre hvilke mestre de var til at turnere fraserne om den føderative organisationsform og skjælde de norske organisationer og deres ledere ut paa svensk. Som paa tungetalermøterne gik det ogsaa her. Naar aanden kom over dem, saa grep de ordet for at vidne enten de var repræsentanter eller tilhørere, saa det allerede fra første stund maatte staa for enhver at nogen saklig konferanse om de praktiske organisationsspørsmaal vilde der ikke bli tale om. Dette saa meget mere som der allerede dagen i forveien av spidserne for den syndikalistiske organisation var utarbeidet et manifest, som straks efter møtets begyndelse ble oplæst og erklært som deres "orubliga ståndpunkt"."

Medlemmene av SAC ble tilbudt fri overgang til Arbeidsmandsforbundet. Syndikalistene var avvisende til å gå inn i den "reformistisk-politiske" fagbevegelsen.

Richard Hansen, formann i Arbeidsmandsforbundet, advarte bestemt mot å stifte en slik særorganisasjon, og han la frem en uttalelse fra forbundets hovedstyre, der det het: "Arbeidsmandsforbundet kan derfor ikke anerkjende nogen organisation, som arbeider for en splittelse av arbeiderklassen. Heller ikke lokale samorganisationer i tilslutning til S.A.C." Syndikalistene ble beskyldt for å opptre arrogante overfor de norske organisasjonene. Disse, på sin side, mente at Norsk Arbeidsmandsforbund samarbeidet med arbeidskjøpere for å få dem vekk fra arbeidsplassene. Arbeidsmandsforbundets reaksjon var skarp, og man erklærte at man heretter ville behandle syndikalister på arbeidsplassene som uorganiserte. I tiden som fulgte ble ord til handling, og Richard Hansen skal ha drevet det reneste angiveri mot svenske syndikalister for å få dem utvist. "Det var Hansen som i 1917 var foranledningen til myndighetenes utvisning av våre kamerater i Sauda, idet han gjorde departementet opmerksom på at de var utenlandske syndikalister, som ikke kunde vente nogen støtte av forbundet." "Den samme person sitter endnu som fastlønnet sekretær i samme forbund, som et levende eksempel paa, hvilken sørgelig korruption der raader inden den norske arbeiderbevægelse", skrev Carl O. Tangen.

Representanter fra tretten LSer kom så sammen, og det ble besluttet å sende ut et forslag til de forskjellige LSene til avstemning, som ble vedtatt.

I et sirkulære fra Norsk Arbeidsmandsforbund begynnelsen av 1917 konkluderer forbundets hovedstyre med at medlemmer av LS var å se på som uorganiserte. Fra ordskiftet til Oslo Stein og Jord på generalforsamlingen i begynnelsen av 1917 ble det hevdet at "det er flere eksempler på at de såkalte L.S.-medlemmer opptrer som indirekte lønnstrykkere og dessuten stagnerer agitasjonen." Andre mente, selv om de var uenige i det å stifte en syndikalistisk organisasjon utenfor de bestående organisasjoner, at siden de nå engang eksisterte skulle man ikke oppta noen kamp med dem, heller ikke å betrakte dem som uorganiserte.

9. april 1917 ble det opprettet et skandinavisk samarbeid mellom syndikalistorganisasjonene i form av en fellesorganisasjon under navnet Skaninaviens Arbeideres Centralorganisation. I 1923 ble det oppløst igjen.

Bygningsarbeidernes fællesgruppe vedtok i mai 1917 at medlemmene i LS skulle betraktes som "solidariske kamerater" - dvs. som ikke uorganiserte selv om de ikke var med i de regulære fagforeningene. Tømrernes fagforening forkastet dette. Dette var ikke uten betydning, da standpunktet jo var at de som nektet å organisere seg skulle fjernes fra arbeidsplassene. Helt frem til begynnelsen av 30-tallet var det småepisoder på grunn av dette. Dette var likevel ikke uttrykk for at foreningen tok avstand fra syndikalismen som ideologi - samme våren ble det bevilget kr. 25 til Norges Ungsocialistisk Forbunds "antimilitaristiske agitation". Foreningen bevilget for øvrig også på 20-tallet penger til Revolt.

Hvorfor foreslo LS-representantene at NSF skulle dannes? "I den tidiga debatten hade ingen framfört idén att SAC:s LS skulle ombildas till en fristående norsk organisation. Däremot väntade sig många att norska LO skulle bli föremål för delning. Tidpunkten härför antogs ligga efter LO-kongressen 1917, där oppositionen i anslutning till 15-mannakommitténs arbete skulle få testa sin styrka och sannolikt komma til korta. Då skulle en ny organisationsbildning vara mest följdriktig. Den timade Kristianiakonferensen hade i verkligheten inte skapat något nytt läge. Likväl var LS-ombuden eniga i sitt förslag om en ny organisation. Självklart måste stundens ingivelse med den direkta konfrontationen och klandret av svenskheten ha spelat en viss roll. Men den avgörande förklaringen måste vara den att LS-ombuden agerade i enlighet med sin övertygelse utan att se till taktiska hänsyn. De trodde att en fristående, norsk, syndikalistisk organisation genast skulle attrahera ett betydande antal medlemmar, vilka inte hyste tiltro till NAF/NFO. Därigenom skulle en stark organisation redan finnas för att ta emot de medlemmar som kunde förventas bryta med LO efter kongressen 1917."

Blant skandinaviske syndikalister var det uenighet om opprettelsen av NSF. Diskusjonene gikk friskt i Direkte Aktion i ukene før stiftelsen og et stykke ut i 1917. Den ledende svenske syndikalisten Albert Jensen mente at Fagopposisjonens indre linje var den eneste som kunne lykkes i å gjøre fagbevegelsen syndikalistisk, og at NSF hadde blitt drevet frem av en liten gruppe ortodokse sekterister. Enda skarpere var kritikken fra den ledende danske syndikalisten Christian Christensen.

NSF var ikke delt opp i forskjellige særforbund, men i Lokale Samorganisasjoner. Disse fanget opp arbeidere fra forskjellige yrker på samme sted. NSFs daglige administrative arbeid ble ivaretatt av et arbeidsutvalg på fem personer. Arbeidsutvalget hadde ingen reell myndighet. Den årlige landskongressen påla det arbeidsoppgaver. LSenes selvstendighet var derfor svært stor. Dette gjaldt, ikke bare i indre saker, men også mellom LSene, og overfor andre fagorganisasjoner. Det enkelte medlems initiativ og spontanitet var ikke bundet av vedtak gjort av andre på et høyere plan - slik det var, og fremdeles er, i LO og DNA. Man hadde de beste muligheter til en fri og selvstendig utvikling og handling.

I begynnelsen fungerte Direkte Aktion som organ for syndikalistføderasjonen. Fagopposisjonen likte ikke dette, og de prøvde å overta bladet ved å flytte det til Trondheim med Alfred Madsen som redaktør. Selv om Tranmæls folk hadde flertall i Fagopposisjonen, så kom de ingen vei med Direkte Aktion på grunn av den tidligere nevnte klausul. I lengden kunne selvsagt ikke denne situasjonen fortsette, og i juni 1918 kom det siste nummeret av dette bladet. Fagopposisjonen begynte i stedet å utgi en ny ukeavis, Solidaritet, Organ for revolutionær fagbevægelse, fra juli. En del av Direkte Aktions redaksjonsmedlemmer gikk over til Solidaritet. Bladet hadde en syndikalistisk tendens. I redaksjonen finner vi bl.a. Albert Jensen, Martin Tranmæl, Osc. L. Ottersen og Alfred Madsen. Ekspeditør var Augusta Aasen. Diskusjoner og fortsettelsesartikler fra Direkte Aktion ble viderført i Solidaritet. Bladet gikk inn i 1919.

Revolt fungerte nå som meddelelsesblad for NSF frem til april 1919 da syndikalistføderasjonen kom med en egen 14-daglig avis, Alarm. I tillegg til artikler om arbeiderkamper i inn- og utland, hadde bladet teoretiske artikler og meddelelser. Forretningsfører var Einar Mikkelsen, redaktør var Carl O. Tangen (1888-1947). Han satt som redaktør fra 1919-1927, deretter var han ansvarshavende i avisens redaksjonskomité. Tangen var også en periode sekretær for Akershus & Hedmarkens Agitationsdistrikt i NSF.

Carl O. Tangen (Karl Olsen) var formann i Kristiania Stein-, Jord- og Sementarbeideres forening fra 25/1-1914, men fungerte bare til juli måned, da han måtte stikke av til Sverige på grunn av at han var ettersøkt for militærnekting. I Sverige gikk han inn i SAC. "Etter at han kom tilbake har han stått i ledelsen for en slik organisasjonsdannelse i Norge, fram for alt som redaktør for Alarm. Carl O. Tangen har ikke et øyeblikk veket fra den vei han den gang slo inn på. Stillferdig og trofast har han gått inn for den sak han har tro på og tillit til, selv om det ikke så sjelden oppsto motsetningsforhold mellom dette arbeid og den forening han var gått ut fra. "

Syndikalismen kom til å stå særlig sterkt i rallarmiljøet. Dette var folk som dro fra det ene stedet til det andre, rastløse og frie. Det var den store mangelen på arbeidskraft som gjorde denne friheten mulig. Man fikk alltid arbeid. Det var høykonjunktur, og i denne situasjonen var det klart at militant faglig kamp ga resultater. Fikk de sparken et sted var det bare å dra til et annet, og fortsette kampen der. Særlig sterkt sto NSF i Nord- Norge, og blant anleggsarbeiderne sørpå ved bl.a. Rauma-, Røros- og Sørlandsbanen.

Selv om Arbeidsmandsforbundets holdning til syndikalistene var avvisende, så kunne det unntaksvis forekomme et samarbeid lokalt. Dette skjedde bl.a. ved Fosdalen gruver, der det en stund var én avdeling av Arbeidsmandsforbundet og én syndikalistisk forening - med et fellesstyre! Men slike kombinasjoner ble ikke støttet av forbundsstyret. Det ble også samarbeidet om en blokade i Haugesund i 1920.

I løpet av drøyt tre år ga NSFs forlag ut elleve bøker og brosjyrer i et opplag på 74 000.

Syndikalistene forfølges

I følge NSF var både LO, myndighetene og arbeidskjøperne ute etter syndikalistene. Fra NSFs stiftelse i 1916 til 1918 ble det, i følge NSF, utvist drøye tusen medlemmer av NSF fra Norge, de fleste svensker.210 I kjølvannet fulgte familietragedier og liv i fattigdom. I de ca. førti sosialdemokratiske avisene var det helt taust om dette. Også LO lot den store forvisning skje i stillhet. Takket være denne taushet kunne "bødlene" arbeide i fred. Syndikalistene ble satt under dobbelt press - fra bedriftsherrene, og fra fagbyråkratene som lovet NSF "krig på kniven". NSF forsøkte å konkurrere med LO som fagorganisasjon - ble isolert - og sto lagelig til for hogg. Syndikalistene ble karakterisert som "uorganiserte". De ble forfulgt på arbeidsplassene, og utvist ble den som var syndikalist. Protestene i arbeideravisene var stort sett tamme. Kampen innen fagbevegelsen forklarer dette - kampen mellom de gamle reformistene, Fagopposisjonens nye menn og det nystartede NSF. Sammenstøtene innen fagbevegelsen var harde.

Syndikalistene ble også beskyldt for å gå utenlandske interessers ærende: "Mottar syndikalisterne her i landet pengebidrag fra utlandet - ikke fra partifæller, men fra utenlandske fabrikkherrer og børsspekulanter, som ønsker det norske folk knuget i økonomisk henseende for lettere at faa herredømmet i landet "med de rike muligheter"? Dette er det store spørsmaal som trænger sig frem. Syndikalistagitatorerne lever som grever og flotter sig med penger hvor de færdes. Hvor faar de pengene fra?", spurte Helgeland Blad allerede i 1914.

Under depresjonen ble det på Rjukan sparket ca. 500 arbeidere. Nesten alle var medlem NSF. Ved nærmere undersøkelse viste det seg at den lokale ledelse av de reformistiske fagforeningene hadde vært arbeidskjøperne behjelpelig med å peke ut hvem som var medlemmer av den syndikalistiske organisasjon, og derfor ikke ønskelig ved fabrikken. Også ved statens jernbaneanlegg hvor arbeiderne også ble sparket grunnet depresjonen, var de fleste syndikalister.

"Småkongene" i Folkets Hus egget arbeiderne til kamp mot syndikalistene. På flere plasser opptrådte Arbeidsmandsforbundet som streikebrytere. "Under behandlingen av dette fremkom forskjellige uttalelser som viste at den reformistiske bevægelse og især Norsk Arbeidsmandsforbund hadde organisert streikebryteriet. Dette hadde foraarsaket at kampene i Knarrevik, Simonsvik og Fotlandsvaag gik tapt. Norsk Arbeidsmandsforbunds sekretær i Bergensdistriktet, Johan Gudmundsen, hadde muligens faat betalt av arbeidskjøperne for at faa N. A. F.s medlemmer til ikke at respektere sine egne beslutninger da disse ved fællesmøter hadde erklært at stille sig solidarisk med de øvrige arbeidere paa pladsen ved konfliktens utbrudd. Likeledes oplystes det om konflikten paa Buøen (Stavanger) at N. A. F.s sekretær Gudmund Pedersen hadde uttalt at der skulde arbeides paa Buøen ellers vilde L. S. vokse for fort og det vilde skade den reformistiske bevægelse."

Tidlig på våren 1918 ble det stiftet en LS i Harstad. En del av medlemmene var også medlemmer i LO-foreningen Harstad Kai- Sten og Transportforening da den lokale LS var en svak gruppe. Da LS-medlemmene i LO-foreningen fremsatte et forslag om utmeldelse av Havne- og Transportforbundet på generalforsamlingen 28/11-1918 forelå det et telegram fra forbundsstyret om at "alle de som motarbeider forbundets og avdelings interesser kan straks exkluderes. Havne- og Transport. Olsen." 14 mann ble ekskludert, og derved også utestengt for alt arbeid på stedet. "Det er isandhet en eiendommelig taktikk, som praktiseres inden de reformistiske organisationer. At saasnart en person har en anden opfatning end de høie herrer, som sitter ved ledelsen skal de trakaserers paa en eller andenmaate eller ogsaa bli helt utestængt fra foreningen for derved at bli avskaaret fra, at fremkomme med sine meninger." I de ekskludertes medlemsbøker ble følgende begrunnelse for eksklusjon gitt: "Er ekskludert ifølge generalforsamlings beslutning grundet at vedkommende staar i L.S. Har opfyldt alle sine forpligtelser punktlig." Trygve Aakervik kommenterte: "Dette er rene ord som man ikke kan ta feil av. Vedkommende fagforening har monopol paa arbeidet i branchen og kun de som er medlemmer av foreningen kan faa arbeide. Det er saaledes ikke blot og bart en eksklusjon her dreier sig om, men et forsøk paa økonomisk at ramme en politisk motstander."

NSFere risikerte også å bli tvangsorganisert inn i bl.a. Arbeidsmandsforbundet: "Paa mange arbeidspladser har avdelinger av N.A.F. indført "tvangsorganisation" til og med overfor sine organiserte klassefæller i N.S.F."

I 1919 var NSF ute i 27 arbeidskonflikter. Av disse ble 14 ført av LSene alene, og 13 av LSene i fellesskap med LO-forbund, spesielt med Arbeidsmandsforbundet. Av de 14 rene konfliktene endte 5 med seier, 2 med kompromiss, 2 med nederlag og 5 var uavgjort ved årets slutt. Av de 13 blandede konfliktene endte 2 med seier, 7 med kompromiss, 2 med nederlag, 1 var uavgjort ved årets slutt og 1 kjente man ikke resultatet av. "Som man vil se av nedenstaaende rapporter om konflikterne, har reformistene i ganske stor utstrækning forsøkt at ødelægge konflikterne, hvilket nok desværre er lykkedes i en del tilfælder. I andre tilfælder har reformisternes sløve og slappe holdning været medvirkende til daarlige resultater. Paa den anden side er en del av konflikterne ført av nystiftede L.S., hvis medlemmer hovedsagelig har været nye og uskolerte kamerater, hvorfor konflikterne ogsaa i flere tilfælder har været derefter. Foruten de under konflikter nævnte tilfælder, har der ikke saa faa steder rundt om i landet forekommet trakassering av syndikalistisk organiserte arbeidere, men vi savner rapporter over de enkelte tilfælder, og forøvrig er det jo et fænomen som er sig lik overalt, og med hvilke de fleste kamerater har stiftet bekjendtskap og er fortrolig med."

Årsberetningen for 1923 nevner kun 7 arbeidskonflikter. Også i denne årsberetningen klager man over Arbeidsmandsforbundets oppførsel i forbindelse med enkelte av arbeidskonfliktene.

Det var et bevisst spill på å knekke syndikalistenes organisasjon. Imponerende var heller ikke solidariteten mellom arbeiderne som kunne la utvisningene skje. Det var jo ikke egentlig de norske arbeiderne som forfølgelsene var rettet mot. Nasjonalfølelsen var nok mer utviklet enn klassefølelsen. Carl O. Tangen skrev: "Det er en ting som har vist sig ved alle de foretagne utvisninger mot utenlandske arbeidere og som i første række kaster et mørkhetens og forræderiets skjær over hele den organiserte norske arbeiderklasse - og det er den haandsrækning disse har git reaktionens haandhævere i deres brutale fremfærd ved disse anledninger. Det er jernbanemændene og sjøfolket som i første række bærer ansvaret for handlingerne. Det er dem som har transportert disse kamerater over grænserne, skjønt det er dem som har kunnet forhindre staten og dens magthavere i at utføre disse bandittjenester. Arbeiderne har saagodtsom altid hjulpet det reaktionære bøddelvælde i dets undertrykkelse av friheten." Tangen ga så eksempler på hvilken makt arbeiderne hadde, ved å vise til arbeideraksjoner i andre land. Kanskje noe å lære for norske arbeidere av i dag, når sosialdemokratiske og borgerlige regjeringer utviser utlendinger de ikke vil ha i Norge?

I følge Carl O. Tangen var utvisningene i 1917-18 ikke en ny foreteelse, men at de hadde sin opprinnelse i en hemmelig anarkistlov etter initiativ fra den russiske tsar. Denne overenskomst ble underskrevet i mars 1904 av Tyskland, Østerrike-Ungarn, Danmark, Romania. Russland, Serbia, Sverige, Norge, Tyrkia og Bulgaria. Disse landene "er tvunget til en energisk motstand mot anarkisterne, og er overbeviste om at det beste middel til at undertrykke dem, er at slaa dem hensynsløst ned". I 10 paragrafer ble det fremlagt midler som skulle benyttes mot anarkistene. Denne protokollen var på Norges og Sveriges vegne undertegnet av Aug. F. Gyldenstolpe.

Allerede i 1907 skal en svensk ungsosialistisk typograf ha blitt utvist for løsgjengeri, enda han skulle begynne i nytt arbeid dagen etter. I 1909 ble to svensker utvist, anklaget for å ha klistret opp et antimilitaristisk opprop. Det eneste som kunne bevises var at de var medlemmer av Norges ungsocialistiske forbund. Wilhelm Langlotz ble utvist til Tyskland; hans foreldre kom opprinnelig derfra, og han hadde selv blitt født, og levd de tre første månedene, der. Storm hadde en innsamlingsaksjon for ham. Etter to års landflyktighet ble utvisningen hevet av kongen, og han vendte tilbake til Norge hvor han døde syk av "tæring". Omtrent samtidig med utvisningen av Langlotz fikk den norske ungsosialisten Frithiof Werenskjold valget mellom noen måneders fengsel eller billett til Amerika. Da det var umulig for ham å få arbeid i Norge - han ble nektet dette av de norske arbeidskjøperne - valgte han å emigrere til Amerika hvor han hadde gode utsikter for arbeid.

En av de som gikk skarpt ut mot utvisningene var Ellisif Wessel. Hun hadde arbeidet sammen med syndikalister i fagbevegelsen, og Sydvarangerverket var skapt av svenske og finske arbeidere, likesåvel som av norske og samiske. Når det så - i en tilspisset politisk situasjon - behaget myndighetene å kvitte seg med de syndikalistisk innstilte arbeidere av svensk og finsk herkomst uten at arbeidernes aviser og organisasjoner manet til kamp - tok hun omsvøpsløst parti. I 1917 ga hun ut en brosjyre, ”Omkring utvisningerne”.

Syndikalistenes sterke agitasjon og pågående organisasjonsaktivitet skapte en situasjon hvor arbeidskjøperne måtte mobilisere alle krefter. Verdenskrigens forsyningsvansker kom indirekte til å hjelpe dem, for regjeringen ville ikke sitte passiv og se på at viktige industrigrener ble lammet av arbeidsstans når Norge trengte produktene eller råvarene. Om en utenlandsk arbeider forlangte høyere lønn for arbeidet sitt, ble det så godt som ensbetydende med en utvisningsordre. De var farlige for den kapitalistiske profitt, og måtte uskadeliggjøres.

Under alle slags påskudd begynte en storstilt utvisning av syndikalistene. Det var en politiaksjon som foregikk over hele landet. Måten mange ble utvist på var ikke bare inhuman mot den enkelte, men rammet hele familier. Mange av de svenske og finske arbeiderne hadde bodd og arbeidet i Norge i mange år. De hadde stiftet familier og fått barn. Nå ble de arrestert, og med politieskorte sendt ut av landet. Det var en urett som ble begått - mot arbeidsfolk som hadde vært med på reisningen av den moderne industri i Norge: Tyssedal, Sauda, Greåker, Dunderlandsdalen, Sulitjelma, Birtavarre, Spitsbergen og Sør-Varanger, for å nevne noen.

Våren 1918 slo myndighetene til for fullt i Sør-Varanger og utviste en rekke svenske og finske arbeidere. Det var i forbindelse med noen store militærnektersaker i Sulitjelma og Kirkenes.

I 1920 ble flere utlendinger i Ålesund utvist, deriblant arbeidere med store familier som hadde bodd og arbeidet i byen i opptil tyve år.

En rekke av de som i årenes løp ble utvist var også etterlyst i sine hjemland. Norsk og svensk politi samarbeidet godt med hverandre.

Arbeiderrådsbevegelsen

Sterke anti-reformistiske, og delvis anti-parlamentariske, strømninger hadde gjennom en lang rekke år gjort seg gjeldende innen arbeiderbevegelsen. Sentralt sto parolene om "masseaksjon" og "direkte aksjon".

I forbindelse med første verdenskrig opplevde arbeiderklassen en dyrtid, og matmangelen ble merkbar. Det ble innført rasjonering, men denne virket urettferdig ved at de som hadde skaffet seg store fortjenester under krigen kunne fortsette sitt kostbare vellevnet, mens gatebildet var preget av fattigfolk. 4. mai 1917 demonstrerte nærmere 7000 arbeidere i Kristiania. En måned senere, 6. juni, viste 40 000 arbeidere i Kristiania at de var beredt til å ta i bruk utenom-parlamentariske virkemidler. Alt i alt var 300 000 med på demonstrasjoner denne dagen. Arbeiderpartiets og LOs ledelse blåste til retrett! Planene om en arbeiderkongress, masseaksjoner og generalstreik ble lagt på is. Dermed isolerte den reformistiske ledelsen seg mer og mer fra arbeiderklassen.

Med den russiske revolusjon i 1917 kom tanken om en brå samfunnsomveltning for alvor på dagsordenen. Kravet om arbeiderråd, om organer som var i samsvar med arbeidernes vilje og interesse, vakte stor interesse, og i desember 1917 ga 700 tillitsmenn i Jern-og-Metallarbeiderforbundet i Kristiania sin tilslutning til rådsidéen.

På en distriktskonferanse i Porsgrunn i nyttårshelgen for Norges sosialdemokratiske Ungdomsforbund ble det vedtatt en resolusjon som bl.a. krevde : "etablering av proletariatets diktatur".

Ikke uventet var Martin Tranmæl udelt positiv til rådene. Her var en ny vei til å aktivisere arbeiderklassen, og politisere fagbevegelsen.

I løpet av de første ukene i 1918 ble det dannet arbeiderråd over hele landet. De fikk hjelp fra det sosialdemokratiske ungdomsforbundet og Fagopposisjonen. I mars ble det etablert en landssammenslutning, og en landskonferanse debatterte rådenes formål, organisasjon, program og taktikk. "Kampen mot krigen" sto sentralt. Om formålet het det: Den økonomiske krise "kan da heller ikke løses indenfor rammen av det nuværende samfundssystem - og dyrtid, hungersnød og arbeidsløshet vil altid være proletariatets følgesvende i det nuværende samfund. En saadan situation gjør det nødvendig for arbeiderraadene som repræsentant for hele den arbeidende klasse at overta kontrollen av industrien, landbruket, fiskeriene, transportvæsenet og omsætningen - liksom hele den sociale og administrative forvaltning blir at lægge i raadenes hænder."

Arbeiderrådsbevegelsen skulle organisatorisk "bygge paa verkstedklubber, fagforeninger, fiskeri- og landbrukssammenslutninger, som arbeider paa klassekampens grundlag, samt socialistiske kvindeforeninger. Fra arbeidspladse, hvor der ikke findes fagforeninger, kan arbeiderne træ sammen og gjennem verkstedklubber tilslutte sig raadene. Paa smaasteder og i bonde- og fiskeridistrikter kan arbeiderraad dannes paa grundlag av direkte medlemskap. De stedlige raad kan ogsaa aapne politiske foreninger, som er enig i arbeiderraadsbevægelsens formaal, adgang til raadene."

Også soldatene organiserte seg etter rådsprinsippet. Disse holdt seg lengst. I Kristiania ble det i februar 1918 dannet en soldaterforening med over 700 medlemmer. Sterkest var likevel bevegelsen i Nord-Norge. I februar 1920 ble det avholdt en soldatrådskonferanse i Kristiania, hvor syndikalistene og ungsosialistene la frem et resolusjonsforslag om at soldatrådene fremover skulle gå til kamp mot militarismen med militærnektelse og organisert militærstreik som middel. Resolusjonen ble nedstemt av sosialdemokratene. Dermed forlot ungsosialistene og syndikalistene møtet.

Som lignende bevegelser ellers i Europa var arbeiderrådene et uttrykk for at den aktivistiske del av arbeiderklassen hadde mistet tilliten til partiets og fagorganisasjonens evne til å målbære arbeiderklassens interesser. Arbeider- og soldatrådsbevegelsen vinteren og våren 1918 kom fullstendig overrumplende på den etablerte ledelsen i Arbeiderpartiet og Landsorganisasjonen, og de satte inn sine mottrekk. De ble uroet av at det var i ferd med å skapes organer på siden av de etablerte. Samtidig kunne de ikke overse at rådene hadde sterk oppslutning blant bl.a. jernarbeiderne. Deres linje ble derfor å temme rådene; få dem under LOs og DNAs kontroll. Da var det viktig at representanter til rådene ikke ble valgt direkte fra arbeidsplassene, men ble satt sammen av representanter fra fagforeningene og andre etablerte organisasjoner.

Det var ingen klar linje når det gjaldt bevegelsens oppgaver, strategi og taktikk. For mange representerte den bare et utfyllende ledd i tillegg til de bestående arbeiderorganisasjoner - Landsorganisasjonen og Arbeiderpartiet. Rådenes oppgaver skulle være begrenset til å øve press på det økonomiske og sosiale plan, og ville miste sin eksistensberettigelse så snart forholdene var bedre. Arbeiderne flest så på rådene som en hjelp i nøden, et middel til å skaffe dem mer og billigere mat i en fortvilet situasjon. Stort sett ble da også arbeiderrådene en slags lokale dyrtidskomitéer som sprang opp som en protest mot matmangel, jobbing, svartebørs og prisstigning, og virksomheten gikk ikke utover henstillinger og krav om forskjellige velferdstilltak. Rådene ble heller ikke helt uavhengige organer, takket være press fra de faglige hovedorganisasjonene. Kretsen rundt Martin Tranmæl, derimot, så i arbeiderrådene kimen til en prinsipiell ny statsmakt, men ønsket likevel ikke å skyve de tradisjonelle arbeiderorganer ut av bildet. For disse var rådsbevegelsem grunnlaget for å mobilisere for å ta over makten i partiet. En tredje gruppe, bl.a. blant dem som senere skulle danne Norges Kommunistiske Parti, så på arbeiderrådene som grunnlaget for den nye statsmakten - rådsrepublikken Norge.

Både Direkte Aktion og Revolt hadde stadig artikler som støttet Arbeiderrådsbevegelsen, men de var meget kritiske til sosialdemokratiseringen av den.

Også i andre land oppsto det arbeiderråd. Mens de i Norge stort sett bare var tenkt som arbeidernes sosiale interesseorganer - det var aktuelle og radikale reformer rådene stilte krav om i første omgang, og det kom aldri lenger, selv om en ikke skal overse det politiske, for ikke å si revolusjonære, aspektet ved de dyrtidskravene som ble stilt -, var de i andre land også tenkt som politiske organer, dvs. som et alternativ til parlamentarismen.

Kvinnenes matdemonstrasjoner hadde vært en viktig utløsende faktor både for den franske revolusjonen i 1789 og for den russiske februarrevolusjonen i 1917. Utover i 1918 ble kvinnene, husmødrene, også rekruttert til den norske rådsbevegelsen. Disse deltok i en rekke aksjoner og demonstrasjoner.

I april 1918 viste de første tegn på rådsbevegelsens oppløsning seg, og senhøsten 1918 døde rådsbevegelsen ut. På fylkesmøtet i Buskerud ble det foreslått å spørre Arbeiderpartiet om arbeiderrådene fremdeles hadde eksistensberettigelse. Også andre steder oppsto det tvil, og utover sommeren dabbet bevegelsen av. Dette hadde bl.a. sammenheng med Arbeiderpartiets landsmøte som ble holdt umiddelbart etter arbeiderrådenes landskonferanse i 1918. Landsmøtet førte til et fullstendig maktskifte innen partiet. Den radikale opposisjonen ble valgt inn. En håndverkspreget ledelse ble avløst av et styre av folk med åndsarbeid. Også i LOs sekretariat fikk opposisjonen flertall på LO-kongressen i 1920.

Men "Den nye retning", som den ble kalt, var nok mer radikale i ord enn i handling. Én årsak var nok at de selv nå satt med makten. Én annen årsak var nok at maktforholdene i samfunnet var slik at statens voldsapparat var forberedt til å møte et eventuelt revolusjonsforsøk. I lederen i Ny Tid dagen etter Arbeiderpartiets landsmøte sto det: "I virkeligheten er det jo intet brud sked paa partiets program eller taktik. Det er ingen "syndikalisme" eller antiparlamentarisme som er indført. Tvert imot vil de som haaber paa noget slikt bli sørgelig skuffet."

Arbederrådsbevegelsen gjorde seg gjeldende på to felter: som lokal pressgruppe for å bedre matsituasjonen og rasjoneringsbestemmelsene, og i landsmålestokk i kampen for 8-timersdagen. Man kan med stor grad av tyngde hevde at arbeiderrådsbevegelsens parole om å "ta 8-timersdagen" var av avgjørende betydning for innføringen av 8-timersdagen i Norge. Kravet ble reist med trussel om faglig aksjon hvis den ikke ble gjennomført. Det skjedde ikke til 1. mai 1918. Det var da meningen "å ta" 8-timersdagen uten videre fra 2. mai. Heller ikke dette ble gjort i noen samlet målestokk, men det skjedde noen steder. Syndikalistene var blant de drivende kreftene her. Landsorganisasjonen tok kravet opp samme året i en henstilling til Stortinget. Ved tariffrevisjonen våren 1919 ble 8-timersdagen tatt med, og i juni ble den lovfestet for de fleste arbeidere i Norge. Vi kan også nevne at arbeiderne ved Sundløkken smelteverk hadde 6 timers skift i 1919. Dette ble det tydeligvis slutt på, for i slutten av 20-årene tok de kampen opp igjen, og ble svartelistet og motarbeidet av både forbundsledelsen i Norsk Kjemisk Industriarbeiderforbund og arbeidskjøpere ved en streik.

I mai-juni 1921 tok arbeiderne makten i Hammerfest, og organiserte et kortvarig "rådsstyre", hvor de organiserte et ordensvern, overtok rasjoneringen av livsnødvendige varer, og ble på sett og vis godtatt av byens politi. I 2-3 uker utøvde de faktisk ordensmyndighet, og hadde kontroll over den viktigste varedistribusjonen, og over alle kommunikasjonsmidler i byen. Arbeiderne forsøkte ikke å overta annen administrasjon eller produktiv virksomhet. Statens maktapparat ble tilkalt, og da militære styrker var blitt mobilisert måtte proletariatets maktorgan kapitulere.

DIREKTE AKSJON

En rekke streiker og aksjoner har hentet sine aksjonsformer fra syndikalismen. Disse kan man lese om i det enkelte fagforbunds historie. De færreste av disse aksjonene hadde forbundsledelsens, eller LO-ledelsens, støtte. Noen av aksjonene hadde det, men pga. avtaleverket måtte støtten skje i det skjulte. Syndikalistene og anarkistene har deltatt i en rekke arbeiderkamper med vekslende hell. Det vil føre for langt å nevne alle disse, men før vi går videre skal vi se litt på noen av de arbeidskampene som benyttet syndikalistiske aksjonsformer.

Hva er direkte aksjon?

La oss først si hva "indirekte aksjon" er: "Indirekte aksjon" er det når man forsøker å påvirke utviklingen gjennom andre mennesker, f.eks. når arbeidsfolk velger stortingsrepresentanter som skal ivareta deres interesser. Da er det ikke lenger arbeiderne selv som beslutter eller går til aksjon, men deres valgte representanter. Arbeiderens rolle er redusert til den passive.

"Direkte aksjon" er enhver aksjon som iverksettes, og fullføres, av arbeiderne selv uten mellommenn eller entrepenører. Direkte aksjon og vold har ingenting med hverandre å gjøre, slik borgerpressen gjerne har fremstilt det. Direkte aksjon kan være et hvilket som helst middel som blir brukt av arbeiderne selv, og som rettes direkte mot den man prøver å påvirke. En direkte aksjon vil nødvendigvis bryte med hovedavtaler, forhandlingsplikt, og forbundets regler for godkjenning av konflikter. Direkte aksjon skal styrke solidariteten arbeiderne imellom, og fremme masseaksjonen. Direkte individuell aksjon er en forpost til masseaksjonen. Direkte aksjon lærer arbeiderne å benytte de midler som er mest praktiske til våpen i "kampen for tilværelsen".

Forskjellige former for direkte aksjon

Streik/okkupasjon

Arbeidsnedleggelser som ikke er meldt eller godkjent etter gjeldende avtaler og regler. Den høyeste form for streik er generalstreiken, dvs. den allmenne arbeidsnedleggelsen som skal være dødsstøtet mot det kapitalistiske samfunnet. Streik kan kombineres med okkupasjon hvor man blir stående ved produksjonsapparatet og styrer dette selv.

Sabotasje

* Man skader eller ødelegger eiendom, materiell og produksjonsmidler, setter maskiner og utstyr midlertidig ut av funksjon uten å ødelegge dem ("helle sand i maskineriet"),

* man har "gå sakte"-aksjoner,

* man utfører arbeidet dårlig, mangelfullt og feilaktig ("dårlig arbeid for dårlig lønn"),

* man sløser med materiell.

Obstruksjon

Man utfører arbeidet sitt så omhyggelig i følge reglementets bestemmelser, og så nøyaktig, at arbeidet stopper opp så og si av seg selv. Dette er spesielt effektivt innen transport- og kommunikasjonssektoren.

Blokade

Man hindrer arbeidskjøperen arbeidskraft, eller hindrer vedkommende i å skaffe seg råstoffer, maskiner ol.. Man hindrer inn- og utkjøring fra bedriften.

Boikott

Man unnlater å handle hos bedriften, og oppfordrer andre til det også.

Merking

Man merker (engelsk: label) varer som man oppfordrer folk å kjøpe. (Altså det motsatte av boikott.) Av dette merket ser så forbrukerne hvilke varer som er produsert av organiserte arbeidere og under full organisasjonsmessig kontroll.

Register

Alle arbeidere innen en viss bransje og en viss region blir enige om en minimumspris på arbeidskraften sin. Den lokale seksjonen eller syndikatet danner en registerkomité. Denne undersøker hva som på et gitt tidspunkt er den høyeste gjeldende lønnen. Deretter bestemmes denne som den pris som minst skal gjelde for at arbeiderne skal ta et visst arbeide. Ingen får gå under denne prisen. Stein og Jord fattet et prinsippvedtak i 1923 om bruk av registeret, men ordningen ble aldri satt ut i livet.

1920 - 1945 NEDGANGSTID

I 1920 snudde konjunkturene. Prisene falt, det ble avsetningsvansker og produksjonsinnskrenkninger. Verdenshandelen skrumpet inn, skip gikk i opplag, og i land etter land ble en tilnærmet full sysselsetting avløst av massearbeidsløshet. Dette fikk også konsekvenser for norsk økonomi. Den revolusjonære bølge, som vi fikk etter den russiske revolusjon, sank. Splittelsen i arbeiderbevegelsen medvirket nok også til å ta kraften ut av både revolusjonære og reformistiske fremstøt. På den annen side økte selvtilliten, motstandskraften og kampberedskapen i de borgerlige regimene. I Norge tok industriens, bankenes, handelens og storbøndenes organisasjoner, under nasjonalistiske paroler, initiativ til streikebryterorganisasjonen Samfundshjelpen i 1920.

Riktignok var de syndikalistiske idéene på fremmarsj i Europa, men de ble etter hvert bortimot knust. I Russland ble revolusjonen kun et springbrett for partielitens tyranni og byråkrati etter hvert som fagforeninger, arbeiderråd og fabrikkkomitéer ble lagt inn under bolsjevikpartiet, og det kapitalistiske Taylorsystemet270 ble innført. Etter Lenins død i 1924, og etter å ha vunnet maktkampen mot Leo Trotski, trådte Josef Stalin frem som Sovjetunionens leder i 1929. "5 minutters proteststreik mot Lenins død blev arrangert av Den norske Landsorganisation sidste lørdag. Den mest revolutionære masseaktion som hittil er utført av det norske proletariat. Aktionens resultat er endnu ukjendt", skrev Alarm sarkastisk. Alarm tok stadig opp forholdene i Sovjetunionen, og spesielt de vanskelige forholdene for anarkistene og syndikalistene. I Nord-Italia led fabrikkokkupasjonene i 1920 nederlag etter at myndighetene, arbeidsgiverne og sosialdemokratene kom frem til et kompromiss. Fascisten Benito overtok makten i Italia i 1922. Alarm hadde en rekke artikler mot Mussolini og fascismen. I 1926 sendte IAA ut en invitasjon til den reformistiske Amsterdam- og den leninistiske Moskva-internasjonalen med oppfordring av boikott av italienske varer. Dette lyktes ikke. Også i Norge viste det seg å være vanskelig, for ikke å si umulig, å få med LO/DNA/NSA/ NKP på en slik boikott. Nazisten Adolf Hitler ble utnevnt til rikskansler i Tyskland i 1933, og Alarm advarte i klare ordelag mot en ny verdenskrig utover hele 30-tallet. I Spania måtte syndikalistene og anarkistene under borgerkrigen i 1936-39 kjempe både mot fascister og stalinister. Alarm hadde mange artikler om borgerkrigen.

I 1920 vurderte IWW å stifte en organisasjon i Skandinavia med direkte tilknytning til IWW. Dette var ikke særlig populært blant de organiserte syndikalistene, og man kom frem til at man ikke skulle organisere slike avdelinger i land hvor en organisasjon eksisterte med et i hovedsak tilsvarende program. Derimot var det greit å propagandere for IWWs prinsipper. I 1923 opprettet IWW et Skandinavisk Propagandaforbund som skulle drive propaganda blant de mange tusen skandinaviske emigrantene som kom til Amerika. Det skulle også utgis en avis på de skandinaviske språk. Alle syndikalistiske skandinaviske arbeidere og emigranter ble oppfordret til å overflytte sine medlemsbøker til IWW så snart de kom til USA.

NSF nådde sitt høydepunkt i 1920-21 da den hadde 3100 medlemmer i 62 lokale samorganisasjoner. I 1921 var disse: Askim, Bjørkåsen, Bogen, Drivdalen, Fagerholt, Flesberg, Folddalen, Follafoss, Fotlandsvåg, Greåker, Gvarv, Halden, Hamar, Hakavik, Hammerfest, Harstad, Haugesund, Hov, Jørstad, Jørpeland, Kristiansand, Kjønnefoss, Krikeøy, Lesjaskogen, Lillebø, Ljan, Linde, Lunde, Lone, Mo i Rana, Moelven, Notodden, Nore, Ofredal, Ormheim, Oslo, Råde, Rollag, Rjukan, Røstvangen, Sandnessjøen, Skarsfjord, Ski, Spangereid, Stange, Stavanger, Stod, Støren, Svelgen, Svene, Sørvaranger, Sørfjord, Tofte-Sagene, Torsness, Tromsø, Trondheim, Valøy, Vinje, Vittingfoss, Ystehede og Ås. I tillegg hadde man også Svalbard Syndikalistiske Federation.

I 1921 fikk NSF tilslutning av en del anleggsarbeidere, da denne gruppens sekretær i Arbeidsmandsforbundet, Alfred M. Nilsen, gikk over i NSF. Der var han fastlønnet agitator for Anlægsarbeidernes Landssammenslutning. Dette utløste en febrilsk aktivitet i Arbeidsmandsforbundet. Det ble sendt agitatorer rundt om i landet, mens Nilsen ble beskyldt for å splitte annleggsarbeiderne. I desember 1921 avholdt Arbeidsmandsforbundet en anleggsarbeiderkonferanse, hvor det ble fastslått "[...] at den agitation som for tiden drives av N.S.F. er organisationsfiendtlig, da denne organisation aldrig har kunnet ivareta arbeidernes interesser [...]." "En kamerat meddeler, at et medlem fra Arbeidsmandsforbundet forleden dag hadde kommet og meddelt ham, at nu skulde det bli kamp paa liv og død, ti nu hadde hans organisation faat ordre fra Kristiania om at opta kampen mot syndikalisterne. Paa vedkommendes plads bestaar Arbeidsmandsforeningen av 9 medlemmer og L.S. av ca. 100." Senere gikk Nilsen tilbake til Arbeidsmandsforbundet og LO. Han ble også ansatt i Arbeiderbladet av redaktør Martin Tranmæl. Det ble i 1921 og 1922 opprettet industrikomitéer for steinhuggere og anleggsarbeidere innen NSF. NSF hadde størst oppslutning i gruver og på anlegg, og til en viss grad også blant bygningsarbeidere.

Anarkist- og syndikalistbevegelsen i Norge hadde styrket sin stilling fra århundreskiftet til 1920, men til tross for høyt aktivitetsnivå, og en tilforlatelig fordeling av ressursene på ulike fronter, så fortsatte ikke framgangen utover i tjueårene og videre. I stedet kom stagnasjon og tilbakegang. Den revolusjonære glød hadde muligens kjølnet, men hver gang det ble blåst til storkamp stilte anarkistene og syndikalistene opp, og redaktørene Carl O. Tangen i Alarm og Trygve Aakervik i Revolt var blant dem som oftest ble dømt og fengslet.

Utover i 1920-årene gikk NSFs medlemstall ned, og NSFs innflytelse avtok.

I 1923 sluttet NSF seg til IAA, den Internasjonale Arbeider-Assosiasjonen, som anarko-syndikalisten Rudof Rocker hadde skrevet prinsipperklæringen til. Internasjonalen hadde et klart anarko-syndikalistisk program. Inntil da hadde SAC normalt representert NSF i internasjonal sammenheng, fordi NSF var en så liten organisasjon. Når det gjelder internasjonale forhold så er det vært å nevne at anarkistene og syndikalistene var veldig opptatt av de internasjonale hjelpespråkene Esperanto og Ido.

Kamp om arbeiderbevegelsens organisasjonsformer

I 1919 opprettet Arbeiderpartiet og Landsorganisasjonen en felles sosialiseringskomité. Sosialiseringens formål var å avskaffe adgangen til økonomisk utbytting av andre mennesker.

Sosialisering innebar tre ting:

* Produksjonen måtte overføres til samfunnseie,

* konkurranse- og profittsystemet måtte erstattes av planøkonomisk produksjon og fordeling, og

* styringssystem og forvaltning i næringslivet måtte gjennomgripende demokratiseres fra bedriftsnivå og oppover ved en pyramide av rådsorganer: bedriftsråd, distriktsråd, bransjeråd, og landsråd som et næringslivets parlament på toppen. Bedriftsrådene skulle bestå av arbeidere, funksjonærer og arbeidskjøpere.

På fagkongressen i juni kom motstanden fra syndikalistisk hold. Alfred M. Nilsen, sekretær for anleggsarbeidergruppen i Arbeidsmandsforbundet, og tidligere formann i Fagopposisjonen, foreslo at hele sosialiseringsspørsmålet ble sendt til ny utredning, og bedriftsrådene ville han bygge utelukkende på fagorganisasjonen. Funksjonærene kunne innbys til å bli med etter hvert som de organiserte seg, og sluttet seg til den organiserte arbeiderklasse i kampen mot kapitalismen. Arbeidskjøperne skulle holdes helt utenfor. Den øvrige rådspyramide fra distriktsråd og oppover ville han utelukke helt fra kongressens vedtak: "Vi har kjæmpet for det føderative princip i fagbevægelsen, og det var meningen at det skulde føres videre ut i samfundslivet. Men hvad vil følgen bli, hvis arbeiderne ute paa arbeidspladsen skal delegere sin magt til et raad og derfra videre til de øverste instanser? Jeg mener at det er ikke mulig at faa skapt et virkelig demokrati paa den maate, at vi overlater disse ting til raad, som igjen bygger paa andre raad - det blir et industrielt demokrati kanske ikke bedre end det vi har."

På Arbeiderpartiets landsmøte i 1920 gikk man med overveldende flertall inn for rådssystemet som skulle tre istedenfor parlamentarismen og proletariatets diktatur. Blant dem som stemte for var politikere som senere skulle komme til å innta ledende stillinger i norsk parlamentarisme: Alfred Madsen, Trygve Lie, Oscar Torp og Einar Gerhardsen. På LO-kongressen samme år ble følgende vedtatt: "Kongressen uttaler sin tilslutning til socialiseringskomiteens indstilling og Arbeiderpartiets stilling til raadssystemet og masseaktionen." Vedtaket var et gjennombrudd for Fagopposisjonen. Men det gamle spenningsforholdet innen Fagopposisjonen mellom "kvasi"syndikalister og "rene" syndikalister kom frem her også, slik det hadde gjort i saken om bedriftsrådene og sosialiseringen. For de rene syndikalister var det politiske rådssystemet ikke veien til arbeidernes frigjøring. De var helt antipolitiske og trofaste antisentralister. "Jeg kan stemme for masseaksjonen, men ikke for rådssystemet", sa Alfred M. Nilsen, og stilte eget motforslag mot Tranmæls.

De nye lederne i parti og fagbevegelse verken talte for, eller tok i bruk, militante kamplinjer i Fagopposisjonens forstand. Selve programmet fagopposisjonsfolkene var valgt inn på ble raskt oppgitt som uaktuelt for den politiske og økonomiske situasjon som forelå. Men også de prinsipper, og selve diskusjonen om de prinsipper for faglig kamp som Fagopposisjonen førte inn i norsk arbeiderbevegelse ble avvist, ikke bare som uaktuell, men som direkte skadelige for fagorganisasjonens videre fremgang. Ideologisk legitimitet for krisepolitikken som ble utformet, søkte den faglige ledelsen snarere i den gamle sosialdemokratiske retningens idégrunnlag. I 1920 markerte flere av de gamle lederne fra Fagopposisjonen. med Tranmæl i spissen, avstand til sine gamle idéer. Den føderative tanke, parolene om makten tilbake til medlemmene, og lokal selvvirksomhet betydde ikke lenger så mye for de gamle fagopposisjonslederne. Tranmæl hadde fått en ledende posisjon i Arbeiderpartiet, andre hadde fått ledende posisjoner i fagbevegelsen. Medlemskapet i Komintern hadde nok også sitt å si. "Kanskje var det heller slik at for de gamle lederne hadde det føderative prinsipp vært en taktisk innrømmelse til syndikalistene for å holde opposisjonen samlet på den indre linje?", spør historikeren Per Maurseth.

LOs organisasjonsform var stadig oppe til diskusjon. Det ble nedsatt en 9-mannskomité. Dette ble en 8-mannskomité etter at Alfred M. Nilsen gikk over til NSF. Den rent syndikalistiske retning var dermed ikke representert i utredningen. En del tillitsmenn innen fagorganisasjonen dannet i 1921 en rent midlertidig gruppe, Fagopposisjonen av 1921, som kom med kritikk av komitéen. De besto av kommunister (dvs. medlemmer av Arbeiderpartiet), syndikalister og sosialdemokrater (dvs. medlemmer av Norges Socialdemokratiske Parti) "samt flere tilhængere av den tidligere fagopposition". De ville bygge ut fagorganisasjonen gjennom landsomfattende industriforbund. "Ca. 30 misfornøiede forbundsrotter har i disse dage dannet en organisert opposition inden landsorganisationen, med formaal at kjæmpe for bibeholdelsen av forbundsformen og stillingerne inden forbundene. Det er saaledes ogsaa en økonomisk organisation. Men mon om ikke forretningsfører- og sekretærstillingerne inden de paatænkte lokale samorganisationer kunde benyttes som rottefælder."

Ni "aktive medlemmer av Den norske Fagopposition" ga også ut en brosjyre mot komitéinnstillingen, Arbeidernes føderative klassekamporganisasjon. De hadde ventet seg mye av kongressens vedtak i 1920, men "da komitéens innstilling forelå, følte vi en stor skuffelse. Det som foreslås angående styreform og administrasjon er etter vår opfatning ikke føderalisme - selvstyre - som våre krav gikk ut på. Og den industrielle opdeling som foreslås, kan vi heller ikke innse vil bli en forandring som kan i møtekomme forlangendet om mer smidighet og effektivitet. Kort sagt, vi kan ikke på noen måte godkjenne innstillingen som noe uttrykk for de idéer vi i så mange år har vært med å bære frem. Det var en føderativ, revolusjonær klassekamporganisasjon man krevet. Istedet bys man en centralistisk, reaksjonær og byråkratisk orgsanisasjon. Kan man så undre sig over at de som mente det alvorlig med sin deltagelse i Fagopposisjonen og med de idéer denne bygget på, føler sig i høieste grad skuffet." I brosjyren stiltes det så, som motsetning til komitéinnstillingen, opp utkast til en føderativ organisasjonsordning, der både oppbyggingen, industriinndelingen og kamptaktikken ble trukket opp. Fem av de ni sto senere i spissen dannelsen av Føderalistisk Propagandaforbund innenfor LO.

LO-kongressen i 1923 satte punktum for hele debatten om den føderative organisasjonsformen. Man vedtok å legge bransje, og ikke fag, til grunn for fagbevegelsens oppbygning. Dessuten valgte en forbund, og ikke samorganisasjoner, som de sentrale grunnorganisasjoner. Etter hvert som omleggingen til industriforbund skred frem, styrket forbundene sine posisjoner, og det lokale initiativ fikk sitt virkefelt innen de distriktsvise samorganisasjonene. Vedtaket resulterte i en oppdeling, for ikke å si slakting, av det store og mektige, mest radikale og "halvsyndikalistiske" Arbeidsmandsforbundet, samt en betraktelig styrking av LO. "En federalistisk-centralistisk vanskapning", karakteriserte en innsender den nye organisasjonsformen i Alarm. "Industriforbundene i landsorganisationen synes som sagt at bli et makverk", ble det hevdet.

Norges Social-anarkistiske Forbund

Blant annet fordi ungdomsarbeidet lettere kunne organiseres gjennom NSF, ble det etter hvert mindre behov for "ungsocialismen". I 1923 endret disse sitt forbunds navn til Norges social-anarkistiske forbund. "Da forbundet gikk over fra ungsocialistisk til Social-Anarkistisk forbund, skiftet i virkeligheten bevegelsen ideologisk innhold, og som i første rekke har gitt sig tilkjenne i vår avis."318 Fra og med mars 1923 ble Revolt, som da gikk i sin 10. årgang, organ for anarkistforbundet.

I 1926 ble det sosial-anarkistiske forbundets blad Revolt omorganisert og skiftet navn til Fritt Samfund.

Man agiterte også for en solidarisk arbeidsnedsettelse fra åtte til seks timer, for å skape arbeid til alle.

Fra 1/1927 ble bladet utgitt og redigert av Forsvarskomiteen for Sacco og Vanzetti i Norge. Her oppfordret man bl.a. til boikott av amerikanske varer. Det ble organisert pipekonserter på kinoer som viste amerikanske filmer. Også Alarm hadd en rekke artikler angående situasjonen til Sacco og Vanzetti.

Nicola Sacco (1891-1927) og Bartolomeo Vanzetti (1888-1927) var to italienske anarkister som ble dømt til døden i 1920, urettmessig anklaget for rovmord, av amerikansk rett. I 1925 tilsto en dødsdømt portugiser, Celestino Madero, mordet. På tross av dette ble saken nektet gjennopptatt, og henrettelsene fant sted 22/8 1927, etter at Sacco og Vanzetti hadde sittet syv lange år i fengsel. 8/8 fant det sted en demonstrasjon i Stockholm mot dødsdommene, hvor 70.000 deltok.

Det siste nummeret av Fritt Samfund kom i 1928, og i 1929 stod forbundet uten organ. Aktiviteten ble i første rekke lagt til NSF, som også overtok det sosial-anarkistiske forlagets utgivelser. Det ble Alarm som ble det idébærende organ for anarkismen i 1930-årene.

Frihetlig organisering midt på 1920-tallet

Situasjonen omkring midten av 1920-årene var følgende:

* Norges Social-anarkistiske Forbund, den idébærende organisasjonen, ga ut månedsbladet Revolt, fra 1926 omgjort til Fritt Samfund. Ansvarshavende for bladet i 1926 var Malfred Bergseth (1895-????). (Han ble i 1916 medlem av NSF og NUF. Han var formann i distriktskomitéen for Akershus & Hedemarken Agitationsdistrikt innen NSF i 1923. Formann i Oslo Stein-, Jord- og Sementarbeideres forening 1936-1938, forretningsfører 1927-1930, agitator og kontrollør 1929. Han ble i 19?? formann i i Norsk Bygningsarbeiderforbund.) Nils Heggland overtok for perioden 1927-28.

* Norsk Syndikalistisk Federation, den faglige, anarkosyndikalistiske breifronten, var en etter forholdene aktiv fagorganisasjon, og ga ut ukeavisen Alarm.

* Føderalistisk Propagandaforbund opererte innenfor LO. Malfred Bergseth var formann i 1926. Oscar L. Ottersen var en annen av de aktive i 1926. Han var også redaktør for Direkte Aktion i perioden 1916-18. (Ottersen ble senere nestformann i typografforbundet.) Nils Heggland var kasserer i propagandaforbundet i 1926. Han var også aktiv i Forsvarskomiteen for Sacco og Vanzetti.

* Man arbeidet dessuten i ulike aksjoner og kampanjer, i første rekke for å redde anarkistiske forkjempere i USA og Sovjet fra forfølgelse, fengsling og drap. Enkelte kampanjer lyktes, f.eks. fikk man frigitt Erik Mühsams enke som satt fengslet i Sovjet. Den største kampanjen, Sacco-Vanzetti-aksjonen hadde et mindre heldig utfall.

Anarkistene var åpenbart færre enn syndikalistene, men det var atskillig personfellesskap og samarbeid mellom de to grupperingene. NSF hadde i egenskap av faglig breifront på klassekampens grunn også plass for elementer uten noen klar anarkistisk idéforankring. Begge stod for en konsekvent antisentralistisk sosialisme, som gjorde dem minst like avvisende til marxist-leninistisk kommunisme som til sosialdemokratisk reformisme. Anarkistene ville gjerne ha et nærmere organisatorisk samarbeid med NSF, men disse avslo. De anerkjente det ideologiske slektskapet, men ville bevare sin stilling som en rent økonomisk kamporganisasjon. De ville være politisk nøytrale. I Revolt gikk diskusjonen om forholdet mellom anarkismen og syndikalismen høyt utover i 1923. På NSFs 4.ordinære kongress 27.-30. september 1924 ble det vedtatt: "Kongressen uttaler, at syndikalisme og anarkisme er sterkt ideologisk beslegtet, men fraraader ethvert organisatorisk samarbeide uten ved specielle anledninger." Begge gruppene ble svekket ut gjennom mellomkrigstiden.

Nedgangen fortsetter

Til tross for alle bergingstiltak sank opplaget til Alarm: Årlig gjennomsnitt for 1921-23 var 1713 eksemplarer i løssalg og 753 i abonnement, mens bare 1332 gikk i løssalg og 555 i abonnement i 1924.

I 1925/26 gikk diskusjonen innen NSF om hvorvidt man skulle starte egne ungdomsgrupper, og i 1926 ble det startet føderalistiske ungdomslag i bl.a. Oslo, Bergen og Odda. I 1927 ble det startet et i Oppegård. Flere lag kom til etter hvert. Alarm hadde en egen ungdomsspalte hvor ungdommen kunne boltre seg, samt informasjon om ungdomslagenes aktivitet. Norsk Føderalistisk Ungdomsbevegelse ble etter hvert en realitet. I 1928/29 var Einar Skaalbones korr. sekr. I 1928/29 var henholdsvis Anna Herlofsen, Nelly Andersen og Ragna Andresen kasserere.

I 1927 ble Alarm rettsforfulgt fordi militærnekterkomiteen til Oslo Federalistiske Ungdomslag hadde et opprop for militærnekting i Alarm 11/1927. Samme år vedtok Stortinget "Voldgiftsloven" og "Tukthusloven". Dette var lover som syndikalistene, og andre radikale fagforeningsfolk, fikk føle på kroppen.

I 1929 vedtok Bygningsarbeidernes Industrigruppestyre i Oslo at alle LSmedlemmer skulle betraktes, og behandles, som uorganiserte på arbeidsplassene.

I april 1932 besøkte den russisk-amerikanske anarkisten Emma Goldman Norge. I Oslo talt hun på et par tre møter arrangert av Oslo Arbeiderparti og Arbeiderpartiets studentgruppe. Temaene var "Den amerikanske klassejustis" og "En anarkists liv". Til Alarm beklaget hun at den anarkistiske bevegelsen for tiden var død i Norge.330 Samme år gikk diskusjonen om en sammenslåing av SAC og NSF. Dette ble det ingenting av.

I 1933 ble Adolf Hitler rikskansler i Tyskland. I Alarm 16/1933 advares det mot at nazistene forbereder en ny verdenskrig. I gjentatte numre oppfordret Alarm til boikott av tyske varer. Advarselen mot en ny verdenskrig ble stadig sterkere utover fra midten av 30-årene, etter at Tyskland og Italia aktivt støttet Franco under den spanske borgerkrigen.

I 1935 ble "Hovedavtalen" mellom LO og NAF opprettet. Dette åpnet for en sterkere sentralisering av tariffoppgjørene. "Hovedavtalen" ble ikke særlig godt mottatt av de mer radikale fagforeningene i LO, bl.a. Bygningsarbeiderforbundet. NSF hadde selvfølgelig et klart standpunkt mot denne typen avtaler.

Fra og med 1935 måtte NSFere ha dobbelt medlemskap for å få jobb. I tillegg til å være med i NSF måtte de også være medlem av LO. LO hadde i flere år krevd monopol på arbeidsplassene. Dette gikk arbeidsgiverne med på. Som vi tidligere har nevnt forekom det allerede tidlig på 20-tallet tvangsinnmelding av NSFere i fagforeninger tilsluttet LO. Medlemskapet i NSF måtte holdes skjult til de hadde fått jobb. Dette reduserte LSene fra å være kamporganisasjoner til nærmest å bli en slags agitasjonsklubber.

Alarm hadde mange artikler om syndikalismen og anarkismen i Spania. Fra midten av 1936 og fremover hadde borgerkrigen en dominerende plass i spaltene.

I 1937 var antallet Lokale Samorganisasjoner i syndikalistføderasjonen sunket til omkring tyve. Det var også en "forgubbingsprosess" på gang. Samme år var et par agitatorer fra Oslo Stein-, Jord- og Sementarbeideres forening på agitasjonstur i Aker herred utenfor Oslo: "Ute i Aker støter en sammen med Norsk Arbeidsmannsforbunds tariffsystem og noe lavere satser, dette er også et problem. Men det har lykkes de to agitatorer å få forholdsvis god orden i distriktet. Som noe av en raritet noteres det at en her ute i utkanten har truffet på de siste restene av syndikalistenes lokale samorganisasjoner. Virkningen av deres virksomhet er lønnspress, men det lykkes å bringe også dette område under kontroll."

13. april 1940 ble Alarm stanset av okkupasjonsmakten, men Carl O. Tangen, i likhet med flere andre NSFere, ble internert allerede 9. april. Han ble sittende på Grini til krigens slutt. Det siste nummeret var en oppfordring til den norske arbeiderklasse om å fortsette kampen for et fritt samfunn.

ANARKO-FEMINISTER

Det var ikke bare mannfolk med i anarkistbevegelsen. Før vi går videre til anarkismen etter 2. verdenskrig, skal vi se litt på noen av de kvinnelige aktivistene.

M. Langlotz

Det hadde vært kvinner i anarkistbevegelsen omtrent fra starten tidlig i 1890-årene, men de sto stort sett i skyggen av mennene. På det ungsosialistiske forbundets konstituerende landsmøte i 1909, dukket det imidlertid opp en enslig kvinnelig delegat, frk. M. Langlotz, fra Kristiania lag. På denne tiden var det fullstendig uhørt at kvinner skulle røyke sigaretter. Valget om en skulle røyke eller ikke var forbeholdt menn, dannelsesmønsteret hadde allerede valgt for kvinnene. For å demonstrere for kvinnenes rett til selv å velge om en ville røyke eller ikke på like fot med menn, lot frk. Langlotz seg forevige - omkranset av Kristianialagets menn og med en brennende sigarett i neven. Dette bildet vakte nok stor forargelse blant mer dannede sosialdemokrater. Det skulle både én og to verdenskriger til før kvinner kunne røyke på offentlig sted uten å bli ansett som udannet.

Ellisif Wessel

Ellisif Rannveig Müller (1866-1949) vokste opp i et strengt pietistisk hjem i Østre Gausdal. I 1886 ble hun gift med doktor Andreas Bredahl Wessel (1858-1938), og samme år slo de seg ned i Kirkenes hvor han var blitt distriktslege. I sin ungdom hadde Ellisif Wessel hatt perioder både som unitar og teosof, men i 1904 ble hun sosialist, og sluttet seg til arbeiderbevegelsen. Den sosiale nøden, især efter opprettelsen av AS Sydvaranger, gjorde Ellisif Wessel engasjert i politiske og sosiale spørsmål, og i 1904 sluttet hun sig til sosialdemokratene. Hun ble sekretær i fagforeningen "Nordens Klippe" da den ble stiftet i Kirkenes, begynte å lære seg russisk og tysk for å videreformidle sosialistiske idéer, og ble pga. 1. mai-demonstrasjonene i 1908 og 1914 kjent for sin opprørske ånd.

Ekteparet Wessel hjalp mange russiske flyktninger som deltok i det mislykkede revolusjonsforsøket i 1905 opp gjennom årene. Bolsjevikene betraktet henne derfor som kontaktperson for Norge, i følge et notat i Lenins adressebok. Hun poengterte selv flere ganger at hun hentet inspirasjon fra de kjempende russiske sosialdemokrater i samtiden - og hos nihilistene i perioden før.

Ellisifs motto i Det tyvende aarhundrede: "Nei, himlen stormes skal idag", ble mer og mer et motto for hele den ungsosialistiske bevegelsen fra 1906 og fremover. Hun var en fremtredende representant for den syndikalistiske strømning som i 1909 førte til at ungsosialistene brøt ut av Norges socialdemokratiske Ungdomsforbund og startet Norges ungsocialistiske Forbund. Hun skal nok ha en vesentlig del av æren for at forbundets avis fikk det klingende navnet Storm. Hun bidro også økonomisk til Revolt. I 1911 stiftet hun Kirkenes Arbeiderungdomslag.

Ellisif Wessel var en konsekvent kritiker av alle autoritære og reformistiske tendenser i norsk arbeiderbevegelse, og sto som en forkjemper for en radikalisering av denne. Hun var aktiv antimilitarist. Hun dokumenterte fattigfolks situasjon i Finnmark gjennom en utstrakt fotografering. Hun skrev også en rekke arbeidersanger, og var en fremtredende representant for kvinnenes frigjøring. I 1912 presenterte hun Leo Trotski for Klassekampens lesere. Samme år gikk hun inn for væpning av arbeiderklassen, og mot pasifismen.

Den mest kjente saken hun tok opp, var i forbindelse med et rovmord på en rik fabrikkeier i Kristiania oppunder jul 1913. I artikkelen "Utidig loyalitet. Eller noget verre?" som sto i Ny Tid 5. januar 1914, gikk hun voldsomt til felts mot Social-Demokraten, som hun mente hadde drevet borgerlig sensasjonsjournalistikk i denne saken. Social-Demokraten hadde fremhevet offerets gode personlige sider, og uten problematisering fordømt den ukjente gjerningsmannen og rost politiet. De hadde ikke sett på de sosiale årsakene til forbrytelsen. Wessel skrev bl.a. : "Redaktionen synes at staa saa nær opunder folket paa solsiden, at den end ikke har anelse om at der findes en anden tilværelse, en tilværelse sort og haabløs som natten. [?? La handlingen være ret eller vrang - vor opgave er ved tilfælder som dette ikke at istæmme de almindelige forskrækkede og forvirrede borgerhyl, men at kaste fuldt lys over grunden tildragelser kan forekomme, at vise hvordan de er den nødvendige frukt og følge av det blod- og tyvesystem vi for øieblikket trækkes med." Aftenposten fant ut at hun var så blodtørstig at hun med velbehag ville nyte synet av menneskeslakterier. Morgenbladet kalte henne morderengel. Hun fikk problemer med å få spalteplass i de sosialdemokratiske organene Social-Demokraten, Ny Tid og Klassekampen. Hun skrev derfor i stedet i Solidaritet, Direkte Aktion, Alarm og Revolt.

I 1914 begynte hun å utgi sitt eget tidsskrift Klasse mot klasse, som kom ut med fem hefter, hvor bl.a. Johan Falkberget var bidragsyter. Samme året kom Den lille socialist, en konsekvent agitatorisk billedbok med dikt for barn. På denne tiden ble den frihetlige tendensen i Ellisifs artikler stadig klarere, bl.a. som en reaksjon på Arbeiderpartiets økende reformisme under 1. verdenskrig. I Revolt nr. 5 for oktober 1916, hadde Ellisif Wessel to viktige innlegg: Det ene var en oppfordring til å danne lokale samorganisasjoner i tilknytning til SAC. Det andre var et voldsomt angrep på Tranmæls organ Ny Tid, som hun anklaget for opportunisme og for å skape parlamentariske illusjoner. Ellisif Wessel var en av dem som agiterte sterkest for dannelsen av en norsk syndikalistføderasjon. På NSFs første kongress i juli 1917 kom det følgende telegram fra Kirkenes: "Varm hilsen til vort første kraftige arbeiderforbund som hele landet frygter og som alle intelligente seiersvisse følger. Tak for alt haab I har vagt paanyt. Wessels" Kongressen svarte med å sende fru Wessel følgende telegram: "Tak for al moralsk og økonomisk støtte." Kirkenes LS var en støttepillar for NSF i mange år. "[...] - hvis jeg ikke av hele min sjæl holdt paa Norsk Syndikalistisk Federation som den eneste betydningsfulde og levedygtige kamporganisation arbeiderne her i landet har.[...]", skrev hun i Solidaritet.

Wessel hilste den russiske revolusjon 1917 velkommen. I 1921 oversatte hun en mengde artikler fra russisk til norsk. På tross av svekket helse kom det fremdeles dikt og oversettinger. Først og fremst var hun opptatt av at det ikke måtte lyktes reaksjonen å knuse revolusjonen i Russland. Da hadde allerede syndikalistene uttrykt sterk skepsis mot sentralismen og bolsjevikene. Men for Ellisif Wessel var det ikke slik. I 1921 ga hun ut et hefte, "Veien til frihet", hvor hun i møtegikk syndikalistene. Hun hadde et godt forhold til norske kommunister da de startet sitt eget parti i 1923. I 1935 ga ekteparet Wessel ut to hefter med artikler basert på sovjetiske publikasjoner, "Fra Sovjet-pressen", hvor de forsvarte Sovjet. De ble aldri medlemmer av Norges Kommunistiske Parti (NKP).

Elise Ottesen-Jensen

Elise Ottesen, (1886-1973) kjent som "Ottar", ble født som det syttende barn i en familie i Høyland. Faren var prest. Elise ble utdannet til tannlege, men måtte avbryte studiene etter en ulykke. Hun ble etter hvert journalist. Hun begynte aktivt i arbeiderbevegelsen i 1909, var medarbeider i Ny Tid, Trondheim, 1910-12, og i Arbeidet i Bergen i 1912-15. Hun deltok i Fagopposisjonen, og virket særlig for kvinnenes faglige organisering. I 1913 møtte hun den svenske syndikalisten Albert Jensen, som hun senere giftet seg med. De slo seg ned i Danmark i 1915. I 1919 ble de utvist for revolusjonær virksomhet. De bodde senere fast i Stockholm. I de svenske syndikalistenes avis Arbetaren og i Brand kjempet hun for arbeiderkvinnenes rett til å få informasjon om, og tilgang til, prevensjonsmidler som ved denne tid (1922-25) ikke fikk selges offisielt. I 1933 grunnla hun Riksförbundet för sexuell upplysning (RFSU). Senere ble hun en internasjonalt kjent ekspert i befolkningsspørsmål. Hun ble medisinsk æresdoktor i 1958. Hun kjempet også for de homofiles sak. I sine siste leveår arbeidet hun med familieplanlegging i u-land.

Kvinnegruppen Samhold

I midten av tretti-årene fikk den frihetlige kvinnebevegelsen sitt første organisatoriske uttrykk. Det ble stiftet kvinnegrupper i tilknytning til de lokale samorganisasjonene i Svenningsdal, på Nordstrand og i Oslo i 1935. Kvinnegruppen i Oslo fikk navnet Samhold. Ildsjeler i dette prosjektet var Jenny Støber, Laura Bredesen, Ruth Blomberg, Louise Sahlin, Jenny Tangen og Sofie Eriksen. Avisen Alarm kommenterte begivenheten under tittelen "Husmødrene kommer med": "[...] Det er naturligvis av stor betydning, at også husmødrene kan følge med i mennenes organisasjonsarbeide. De har en stor opgave å fylle, ikke bare i agitatorisk og oplysningshenseende,men også fordi kvinnene er opdragere av den kommende slekt og hjemmenes administratører og finansministre. Det er derfor helt naturlig, at de følger med i bevegelsen og skaffer sig innsikt i dens arbeide. Det er gledelig å se, at også kvinnene begynner å løsrive sig fra de parlamentariske bevegelser og slutter med å være visepiker for taburettjegere og andre spekulanter i stemmeseddelsocialisme. Med en dråpe honning fanger man flere fluer enn med en tønne eddike."

Kvinnegruppene var aktive både i støttearbeidet, som kommisjonærer og foredragsholdere. I 1937 rapporterte Oslo og omegn L.S.ers tale og studiecirkel om sin virksomhet til Alarm. Her gikk det frem at Loise Sahlin hadde holdt foredrag om "Kvinnenes innsats i den revolusjonære arbeiderbevegelse", mens Ruth Blomberg hadde kåsert over emnet "fabrikkbesettelsen i Italia og dens lærdomme". Kvinnegruppen Samhold hadde en klart anarkistisk - anarkosyndikalistisk - profil. Sofie Eriksen arbeidet i postverket, og hadde vært en ivrig deltaker i anarkistbevegelsen helt fra tiden omkring 1. verdenskrig. Fra sitt kolossale bibliotek, hvor Kropotkin, Gustav Landauer og Erich Mühsam inntok hedersplassen, skaffet hun seg et misunnelsesverdig fond av kunnskaper. I en enquete i Alarm i 1938 skrev hun om sitt forhold til den frihetlige bevegelsen: "Min livsanskuelse er blitt til av et livs tenkning og lesning. Et årelangt medlemsskap i Det norske Arbeiderparti betok mig troen på at målet: Arbeidernes, håndens og åndens, overtagelse av samfundsverdiene, kunde gjennemføres ved politikken. Regjeringsmakten gjør arbeiderklassens representanter til opportunistiske demokrater der ved kompromisser forråder arbeiderklassens sak og blir [?? visergutt for kapitalen. Jeg har ikke megen respekt for medlemmene, der lar sig bløffe av demagogiske fraser. Lesningen av Kropotkin gav form for mine uklare tanker og førte til forakt for staten, alle dens gjerninger og alt dens vesen. Som lidenskapelig elsker av den frie tanke og det frie ord er førermentaliteten og all slags diktatur for mig en vederstyggelighed - likeså nasjonalismen og militarismen. Skal menneskeslektens årtusenlange drøm om sverdenes omdannelse til hakker (avskaffelse av krig) bli til virkelighet, kan det kun skje ved alle lands arbeideres direkte aksjon. Dette mitt livssyn finner jeg stemmende med den anarkistiske ideologi, hvis praktiske form jeg tror, er syndikalismen."

1945 - 1965 NEDGANGEN FORTSETTER

Etter krigen samlet de anarkosyndikalistiske kreftene i Norge seg, og gjenreiste bevegelsens organ. Alarm ble omgjort til Solidaritet, som et månedlig organ. Fagforeningsvirksomheten ble gjenopptatt i Oslo og i steinhuggerdistriktet i Østfold (Fagerholt LS). For øvrig konsoliderte føderasjonen sin stilling som propagandaorganisasjon for frihetlige idéer. Den nye given ga et visst oppsving i bevegelsen, men noe gjennombrudd for frihetlige idéer fikk man ikke til. Makthavernes propagandamaskineri klarte å få blandet sammen idéen om rask gjenreisning av landet med tanker om sentralisme, statlig planøkonomi og korporative samlingsorganer i folks bevissthet. I dette bildet var det liten plass til tanker om klassekamp og arbeiderselvstyre; ja, frihetlige idéer overhodet.

Anarkosyndikalismen forble stort sett på siden av den aktuelle samfunnsdebatt; man klarte ikke å bryte isolasjonen. NSF hadde problemer med å fornye seg. Jan Oscar Bodögaard sier: "Imidlertid gikk det stadig dårligere med NSF, og dette mener jeg har sin årsak i at man arbeidet ut fra de samme premisser som i de "harde" 30-åra. Det faktum at det sosiale liv hadde blitt totalt endret etter krigen; man hadde gått fra et autoritært til et liberal-teknologisk system, førte ikke til at syndikalistene i tilstrekkelig grad la opp sitt arbeid for en forståelse av den sosiale utvikling som kunne tjene som et grunnlag for samfunnsmessig handling. Og da reelle forsøk på nytenkning kom, var tida løpt ut fra syndikalistene."

Mangelen på respons kan spores i en del bitre innlegg i Solidaritet, og en sterk fremheving av prinsippene for et frihetlig samfunn. Likevel slo det første nummeret an en optimistisk tone: "Mer enn fem år er gått siden vår avis "Alarm" ble stoppet av nazistene. Ingen pressefrihet tåltes under det totalitære voldsherredømme som marered landet i de uhyggelige krigsår. Først i dag kan vi genopta arbeidet med vår presse. Denne gang presentert under navnet "Solidaritet". "Alarm" begynte å virke etter forrige krig. "Solidaritet" etter den siste krig. Begge er født i urolige tider. "Alarm" førte etter fattig evne propaganda for [...] den sosiale frigjørelse fra lønnsslaveriet og undertrykkelse [...] til den falt på sin post. Vi vil love at "Solidaritet" følger den ærerike tradisjon som talsmann for de idealer som bæres oppe av Internasjonale Arbeider Associasjon. Navnet "Solidaritet" har en god klang blant de målbevisste arbeidere. Det er solidariteten som er drivkraften i vår frihetskamp. Fra visse hold søker man å erstatte dette begrepet med "disiplin". Disiplin er kadavermessig underkastelse, solidariteten er selvbevisst og frivillig ydet samhold. Og kun gjennom den kan vi føre våre krav og våre idéer fram til seier. Må derfor også vår avis finne den rette forståelse blant arbeiderklassen."

Forgubbingsprosessen fortsatte ufortrødent videre, steinindustrien i Østfold ebbet ut, og derved svant bevegelsen sakte inn. Den ene LS etter den andre ble oppløst. I 1951, da Solidaritet gikk i sin 7. Årgang, kom det foreløpig siste nummer av bladet. Den 8. Årgang kom ikke før i 1957. Grunnlaget for et rent norsk organ var da ikke lenger tilstede, og bladet ble omorganisert til Syndikalistisk organ for Skandinavia, tilsluttet Internasjonal Arbeider-Assosiasjon. Bladet utkom annenhver måned og ble redigert av en komité med Johs. F. Johansen fra Oslo som ansvarshavende. På dette tidspunktet var Oslo LS den eneste samorganisasjonen som var igjen i den norske syndikalistføderasjonen.

Solidaritet ble redigert etter de samme prinsippene som i 40-årene; det var liten plass for nytenkning. Et nokså betinget forsøk på selvransakelse oppsto da Sveriges Arbetares Centralorganisation (SAC) trakk seg ut av Internasjonale Arbeider Assosiasjon (IAA). I jan.-feb. nummeret av Solidaritet i 1960 stod følgende å lese: "I en årrekke har det vært sterke friksjoner mellom SAC og internasjonalens prinsipielle linje, utmeldelsen var derfor ikke direkte overraskende. Men at bare ca. 6 prosent av medlemmene deltok i avstemningen [...] gir grunn til betraktninger. I land etter land hvor ensretting og diktatur har gått fram, har det vist seg, at syndikalistiske og anarkistiske organisasjoner, store og små, har vært de mest motstandsdyktige, smidige, intelligente og aktive, - og framfor alt de mest utholdene i det lange løp. Men skal man gå ut fra avstemningen i SAC, så er det bare en snau prosent av SAC's medlemmer som har denne syndikalistiske og anarkistiske kvalitet. Det er kanskje årsaken til dette forhold - eller misforhold - vi i IAA først bør søke å finne, og trekke lærdom av [...]." I samme nummer ble det slått fast at Solidaritet var "En tidning man måste slå vakt om". Det ble en kortvarig vakt, for bladet gikk inn samme år. En håndfull aktivister var alt som var igjen av den norske anarkosyndikalistiske bevegelsen i begynnelsen av 1960-årene.

Et framstøt fra Helge Kongshaug for å dra i gang en syndikalistisk ungdomsorganisasjon innen NSF tidlig i 60-årene var mislykket.

Det ble stille rundt NSF. Zernikow Henriksen døde i 1967, møtene ble holdt mer uformelt i private hjem, men man opprettholdt de internasjonale kontaktene. I 1973 ble NSF oppløst.[viii]

[viii] Kilde: Peter Green, aktiv i NSF på 1960-70-tallet, og den som opprettholdt de internasjonale kontaktene siden de andre kun kunne norsk, i en telefonsamtale med Harald Fagerhus 10/10-2000. Også ifølge Arbeidermakt 2/76:14 ble NSF oppløst i 1973.

1965 - 2000 EN NY VEKST?

Forsøksgymnaset i Oslo, som ble startet i 1966, ble et viktig sted for utprøving av frihetlige idéer, med sine forsøk på elevdeltakelse og -demokrati, Føderasjonen av Anarkistisk Ungdom, FAU, startet opp i Kristiansund i 1966/67 men det var først etter studentopprøret i Paris i 1968 at interessen for anarkismen igjen virkelig ble vekket til live. Hvorfor? Det var nok flere årsaker: I over tyve år hadde vi hatt en kontinuerlig oppgangstid, det «grå» sosialdemokratiet representerte «Sannheten», og de store etterkrigskullene fylte universitetene. Den «nye» anarkismen skilte seg nok ut i forhold til anarkismen og syndikalismen før 2. verdenskrig. Feminisme, seksualitet og antirasisme, men også miljøbevissthet og økologisk tenkning, kom sterkere inn i bildet. Mens man før var opptatt av å bekjempe arbeidsfolks knapphet på goder, var den nye bevegelsen i større grad opptatt av å bekjempe forbruker- og overflodssamfunnet, samt Vestens utbytting av den fattige del av verden.

Jens Ingvald Bjørneboe (1920-76) skrev ”Anarkismen som fremtid” i 1969, og fulgte opp med essaysamlingen ”Politi og anarki” i 1972. Han var kontroversiell, og gikk i mot alle vedtatte politiske og moralske normer. Han var nådeløs og provoserende i sin kamp mot urett og maktmisbruk. Han gikk fra et antroposofisk, nærmest kristen metafysisk idealisme og borgerlig individualisme, til et erklært anarkistisk standpunkt basert på radikal sosialisme, anarko-nihilisme og antireligiøsitet. Man skal vel likevel være forsiktig med å sette Bjørneboe i en lukket bås. Bjørneboe fikk stor innflytelse på den nye spirende anarkistbevegelsen.

En annen av de tidlige anarkistgruppene som bør nevnes er Bodø Anarkistiske Liga (BAL). De ga ut bladet Sort Kamp.

Det spirer og gror

Diverse smågrupper med mer eller mindre anarkistisk tilsnitt dukket opp. I 1970 var det 2-3 stykker. I 1973 var tallet tidoblet. Svarte, svart/røde og svart/grønne flagg vaiet på 1. Mai. Enkelte steder gjør de det enda.

ABAG, BAL, BGFS, FAFS, FAG, FAU, FBA, FS, FSR, KAF, MSF, OSANA, RAF(a), RAG, og andre "mystiske" forkortelser så dagens lys, og sprakk som trollene i eventyret, eller forsvant etter hvert fra den frihetlige scenen av andre grunner.

Behovet for fastere føderering meldte seg, og i påsken 1973 ble det avholdt et "Anarkistgruppenes landsmøte" i Trondheim, med representanter for 15 forskjellige grupper, samt en del enkeltpersoner. Føderasjonen av Anarkister og Frihetlige Sosialister (FAFS) ble en realitet i 1974. Folkebladet for frihetlig sosialisme, som startet i 1971, ble nå organ for FAFS. FAFS ble nedlagt i 1976. I tre år kom ikke Folkebladet ut som et eget blad. Det ble en del av av ANarkistenes ORGanisasjons (ANORG) medlemsblad. Fra 1979 ble Folkebladet ANORGs utadrettede organ.

Innen miljø- og kvinnebevegelsen fikk vi frihetlige, "halv"anarkistiske, analyser og teorier, som motsats til industrivekstsamfunnets og mannssamfunnets hierarkier. Det ble populært med mer eller mindre flate strukturer i ulike miljøer. Ikke alt kan av den grunn kalles anarkistisk - heller ikke innen den nye undergrunns- eller alternativkulturen.

En rekke små forlag dukket opp; bl.a. Kommunen, Federativt Forlag og Futurum Forlag i Oslo, Rovtrykk i Bergen, og Regnbuetrykk i Trondheim. Enkelte av de etablerte forlagene hang seg også på den "alternative kulturelle bølgen". Artikkelsamlinger, småtidsskrifter, bøker og blader med stoff av anarkistiske klassikere, så vel som nyere forfattere, så dagens lys i rask rekkefølge - dessverre ofte lite gjennomarbeidet. Den idémessige profilen var heller ikke alltid like skarpt anarkistisk. Det kunne være en lett blanding av "klassisk" anarkisme, dikt og fortellinger, tegneserier, musikk, fri dop, vegetarianisme, økologi og miljøvern, "fred, frihet og alt gratis", fri seksualitet, alternativ medisin, new age og religiøs mystikk; kort sagt: man var for alt som var mot det bestående, grå og kjedelige, sosialdemokratiske, industri- og forbrukersamfunnet. Svend Wam og Petter Vennnerød i Mefisto Film lagde flere filmer som viste det "sosialdemokratiske helvete". Også på musikkfronten dukket det opp anarkister - bl.a. innen "punk"-musikken.

Gateavisa, utgitt på Futurum Forlag, startet i 1970 som Oslo Gateavis, og kommer fremdeles ut med ujevne mellomrom. På sist største kom den ut månedlig, og med et opplag på over 10 000. Bladet gjør narr av alle slags autoritære og puritanske tendenser, og har vært et oppkok av doppropaganda, humor, anarkisme, alternativkultur osv. Gateavisa sier selv i sin presentasjon på Internett: "Gateavisa har ikke vært noe organ for noen anarkistisk organisasjon, selv om den har hjulpet enkelte grupperinger. GA er ikke organisasjonsrettet, og den anarkistiske gløden skifter med redaksjonen. Nå ser bladet ut til å være i en mer anarkistisk fase. Terskelen for å trykke anarkistisk stoff er gjerne lavere enn for annen type stoff. Likevel vil neppe "troende" anarkister kalle GA en anarkistavis." Gateavisa er "en søppelsjakt som slipper fri innesperret kultur". En av Gateavisas mest kjente bedrifter var da de under valgkampen i 1981 bedrev "garbalogi", og stjal søppelet til Gro Harlem Brundtland og Kåre Willoch, for deretter å offentliggjøre resultatene over ti sider. De lagde også falske reklamesider med bl.a. Coca Cola (med bilde av nynazisten Erik Blücher) og Volkswagen (med bilde fra Hitlers nedleggelse av grunnsteinen for bilfabrikken). Volkswagen i Norge truet med rettssak da mente at de ut fra statistikken kunne lese hvor mye bilsalget hadde gått ned som følge av parodien. Gateavisa parodierte også forsiden av AKP (ml)s avis Klassekampen, under navnet Gatekampen.

Et lite rødt hus i Hjelmsgate 3, i Oslo, ble besatt/okkupert i 1969, leiekontrakt med kommunen ble inngått etter kort tid. Huset ble på 70-tallet utsatt for trusler om riving. Etter iherdig innsats ble huset fredet i 1979 av Oslo bystyre. I 1981 ble huset overlevert til "Stiftelsen Arbeidskollektivet", som pr. idag eier huset. I dag huser stedet bl.a. Gateavisa, bokkaféen Jaap van Huysmands minde og det vegetariske Spisestedet. Andre grupper har kommet og gått i det huset.

Karlsøy i Troms ble et tilfluktssted for enkelte. Det var et mere tolerant og variert lokalsamfunn enn de fleste norske bygder. Her holdt forlaget Regnbuetrykk til (startet i Farsund i 1972), hvor Jan Bojer Vindheim var drivkraften. Forlaget ga ut Vannbæreren fra 1973-1978. Bladet handlet om alternativkultur og økologi, med undertittelen "metafysikk - seksualitet - anarkisme". Forlaget flyttet senere til Trondheim.

Det ble eksperimentert med en del alternative bo- og samlivsformer. Enkelte prøvde seg på ulike typer jordbrukskollektiver, småindustri og bokollektiver. Det ble skapt en "livsstilsanarkisme", noen vil vel kalle det en "ego-tripp", hvor man forsøkte å skape "frigjorte soner" der nye livsstiler kunne bli foredlet og utbredt, slik at det kunne utvikles nye sosiale forhold. Man prøvde å lage modeller for et fremtidig samfunn. Forsøksgymnaset i Oslo, som ble startet i 1967, ble også et viktig sted for utprøving av frihetlige idéer, med sine forsøk på elevdeltakelse og -demokrati. På mange måter ble nok de "frigjorte sonene" isolerte "øyer" i det norske samfunnet. Det er langt fra disse "øyene" til mellomkrigstidens syndikalistiske masseaksjoner - men de er viktige som erfaringer i selvorganisering på godt og vondt.

I 1977 ga Arvid Weber Skjærpe ut boken "Selvstyre som system" på Aschehougs forlag. "Denne boken stiller spørsmål ved både statlig og privat formynderi. Den analyserer sosialismens mulighet for å realisere et omfattende nærdemokrati og de problemer som oppstår i overgangen fra kapitalisme til sosialisme." Boken handler spesielt om syndikalistisk teori og praksis, på en udogmatisk måte. Skjærpe var på midten av 70-tallet aktiv i tidsskriftet Rådsmakt og i Federativt Forlag.

To levedyktige organisasjoner så dagens lys i 1977: ANarkistenes ORGanisasjon (ANORG) og Norsk Syndikalistisk Forbund (NSF).

I 1978 dukket KRANA for kristen anarkisme, selvrealisering og samfunnsomforming opp. Det var medlemsmagasinet for Sosiologisk Studiesirkel i Oslo, og ble utgitt på Lanser Forlag. Initiativtageren til denne studiesirkelen var i sin tid Bertram Dybwad Brochmann (1881-1956)364. Bladet er nedlagt. ARKEN startet i 1979, og kom ut med 12 nummer, med Kaj Skagen som redaktør. Bladet var sterkt påvirket av Rudolf Steiner og Antroposofien, men hadde også artikler med et anarkistisk innhold. KRANA og ARKEN falt ikke i "god jord" hos enkelte anarkister. Sammenblandingen av religion, åndelig mystikk, og anarkisme skulle man ha seg frabedt. At kretsen rundt KRANA i 1980 inviterte nynazisten Erik Blücher til å innlede på et åpent møte om "Norge ut av NATO" gjorde ikke akkurat kritikken mindre.

Anarkistene i Trondheim stilte til valg under Frie Folkevalgte ved kommunevalget i 1979, men ingen kom inn i kommunestyret.

På 70- og 80-tallet fikk vi en del husokkupasjoner. Den mest kjente er okkupasjonen av Skippergata 6 og 6B i Oslo, vinteren 1981. Kommunen innledet forhandlinger med gruppen Ungdom Mot Bøteterror (Ungmob), som endte opp med at kommunen ga ungdommene et selvstyrt ungdomshus i Pilestredet 30 C, Blitz-huset, hvor det etter hvert vokste frem et vegetarisk spisested, bokkafé, Alternativt Kvinnekulturverksted (AKKS) og kvinneradioen RadiOrakel. Antifascistisk Aksjon (AFA) holder også til der. Blitz ga ut bladet Smørsyra. "Rivespøkelset" har hengt over dette stedet i flere år. Det er ikke bare anarkister som har hatt tilhold her. Hele venstresiden har vært godt representert.

I 1982 begynte Vestlandsføderasjonen av ANORG å utgi bladet Anarkist!. Denne gruppen ble nedlagt en gang på 80-tallet.

Også innen næringslivet ble flatere organisasjonsstrukturer populære. SAS-direktør Jan Carlzon skrev boken "Riv pyramidene!", utgitt på Cappelen Forlag i 1985. Tittelen var nok en "smule" misvisende. Det er mange måter å lage nye, eller skjule, pyramider på.

Kampanjen Mot Verneplikt, totalnekternes nettverk i Norge, startet Basta - frihetlig organ for ikkevoldskamp i 1990. De hadde en del anarkistisk stoff, spesielt anarko-pasifistisk.

I 1992 kom første nummer av Lønnsslaven, et frihetlig sosialistisk, anti-statlig tidsskrift, ut. De stod syndikalistene nær, og hadde blant annet bakgrunn fra anarkistorganiseringen på 70-tallet. Dette bladet gikk inn etter syv nummer.

I 1993 ble bladet Kaos? - anarko-nihilistisk bulletin startet av noen ungdommer med en viss tilknytning til Blitz. Dette bladet gikk inn, og noen av ungdommene var med å starte bladet og organisasjonen Folkemakt, med lokallag i Oslo og Trondheim. Første nummer av "Folkemakt" kom ut i 1997. "Organisasjonen Folkemakt er frihetlig sosialistisk og direktedemokratisk. Vi jobber for avskaffelsen av privat og statlig eiendomsrett til produksjonsmidlene, for et samfunn der alle berøres av beslutninger har mulighet til å ta direkte del i dem. Dette i motsetning til dagens parlamentariske system der folk blir umyndiggjort og gjort til brikker i et kapitalistisk spill." Denne gruppen har, i den grad den fortsatt eksisterer, ingen synlig utadrettet virksomhet i 2000.

I Porsgrunn dannet en gruppe ungdommer Arbeidsgruppa for et økologisk samfunn i 1990/91. I 1995 gikk de over til å kalle seg Sosial-Økologisk Prosjekt. De var inspirert av anarkisten og sosial-økologen Murray Boochin. De ga ut Tidsskrift for et frihetlig økologisk samfunn. Første nummer kom ut i 1995. "Tidsskrift for et frihetlig økologisk samfunn [...] utgis av Sosial-Økologisk Prosjekt. Hensikten med tidsskriftet er å skaffe til veie teoretisk innsikt som kan inspirere til politisk aktivisme. Sosial-Økologisk Prosjekt er et lokalbasert politisk radikalt og økologisk orientert initiativ. Prosjektet har intet styre; det er flatt organisert og til enhver tid åpen for alle som er bekymra for den sosiale og økologiske krisa. Vi prøver å forstå årsakene til denne krisa, med det mål for øye å bidra til omforminga av samfunnet i en frihetlig økologisk retning." En bokkafe, Fribrygga Bokcafé, ble startet. Det ble også et forlag, Kooperativet NISUS Forlag, som bl.a. har gitt ut skrifter av Boochin, oversatt til norsk. I 1997 skiftet prosjektet navn til Revolt. Det var en tid stille om denne gruppen, men i 1999 ble Demokratisk Alternativ startet med lokale kontaktpersoner/grupper flere steder i landet; Tromsø, Trondheim, Bergen, Oslo, Øvre Telemark, Grenland, Kristiansand.. De har røtter i sosial-økologien og dens kommunalistiske politikk. (De regner seg ikke lenger som anarkister.) I oktober samme år kom første nummer av Direkte Demokrati ut. I 1998 ble Fondet for Sosial Anarkisme (FSA) etablert av folk i Demokratisk Alternativ. Hensikten er "Ved å støtte frihetlige prosjekter ønsker vi å stimulere til at det vokser fram en målrettet og selvbevisst sosial-anarkistisk bevegelse i Norge." Dette fondet er et økonomisk fond som skal støtte sosial-anarkistiske prosjekter og aktiviteter, og har som ønske å støtte grupper og aktivister til å realisere egne idéer. FSA fordeler de økonomiske midlene én gang årlig, i desember. 15 000 kroner deles ut i porsjoner fra 2500 til 15 000. Dette gis som stipend, eller lån der det er mulig.

ANarkistenes ORGanisasjon

ANarkistenes ORGanisasjon (ANORG) ble stiftet 13/9 1977.

I 1979 ble ANORG med i IFA (Internationale Federationes des Anarchistes - Internasjonalen til Føderasjonene av Anarkister.) Det har blitt sådd tvil om dette er korrekt - bl.a. av IFA selv, etter at de tydeligvis ble kuppet av "trotskistiske elementer". (Deres nye symbol lignet påfallende på firetallet til den trotskistiske 4. internasjonale). ANORGs medlemskap i IFA bekreftes forsåvidt av IFAs sekretariat i Italia (C.R.I.F.A.) v/ sekretær Umbert Marzocchi i et brev av 12/5-82. I Bulletin C.R.I.F.A 39-1982, 42-1982 (distribuert som et supplement til den franske anarkistavisen Le Monde Libertaire nr. 467), og 46-1983 omtales også ANORG som medlem av IFA, med et eget nordisk IFA-sekretariat. Bakgrunnen for konflikten var uenighet i militærpolitiske spørsmål.

ANORGS hovedbase var i stor grad det akademiske miljøet; spesielt på Blindern, hvor Anarkistisk Universitetslag (AU) avholdt flere seminarrekker - Økonomisk-politisk seminar (ØPS) - i samarbeid med Institutt for organisasjonsforskning (IFOR). Både AU og IFOR ble startet av ANORG.

ANORG oppsto blant en gruppe mennesker på Ås, utenfor Oslo. Ved starten var det 70 medlemmer. I 1979 hadde ANORG lokallag i Oslo, Drammen og Lillehammer. I 1980 holdt de til i et arbeidskollektiv i Helgesensgate, på Grünerløkka i Oslo, og hadde ca. 200 medlemmer. Samme år avholdt ANORG sin første kongress - "Anarkistuka i Oslo" - under mottoet "Hva er det egentlig vi vil?". 400-500 var innom. Debattene avslørte at det var store motsetninger mellom ANORG og enkelte av de gruppene som var invitert, og at samarbeid ikke kunne komme på tale. "Observatører fra ASO - det danske anarkosyndikalistiske forbundet - påpekte tendenser til internasjonale intriger og underfundigheter satt i gang av det norske syndikalistforbundet NSF. Det lukter litt av provokatører, og vi ser det tryggest å holde oss unna NSF i påvente av nøyere informasjon." I tillegg ble KRANA og Brochmanns ideologi kritisert. "Uten at vi vil proklamere noe monopol på anarkistbegrepet i Norge, så er det klart at visse former for bruk av ordet må avvises før begrepsinnholdet flyter helt ut til null og niks og tungetale", ble det sagt fra ANORGs side.

I 1984 deltok representanter fra ANORG på en FAF-kongress med CRIFA-samlingen i Toulouse i pinsen, og det Internasjonale Anarkiststevnet i Venezia i september. Også i Venezia kom det i stand et møte mellom IFA-delegerte fra flere land. "Anarkismen på det politiske kartet" ble presentert på Venezia-stevnet, og ble godt mottatt. ANORG's deltakere markerte seg også i debatten om økoanarkisme. Dessuten ble det anarkofeministiske manifest delt ut på feminist-seminaret samme sted.

I april 1987 deltok representanter for ANORG på en anarkistisk konferanse om "Teknologi og frihet" i Portugal. De presenterte: "Economic political map: perspectives on the change of the production and distribution systems". Boka fra konferansen ble publisert i 1988 på Sementeira forlag i Lisboa. Tittelen på boka er "Tecnologia E Liberdade". Det norske bidraget "O mapa politico e economico: Perspectivas de mudança dos sistemas de produçäo e distribuçäo" er trykt på sidene 62-69.

ANORG er utgiver av Folkebladet. I 1984 gikk den over fra å være et tidsskrift, til å bli en firesiders A5 løpeseddel som frem til 1997 kom ut fire ganger i året. Fra 1995 av kom Folkebladet i hovedsak ut på engelsk. Foreløpig siste nummer var 4/97. Bakgrunnen for dette var at Posten endret reglene for bladutsendelse, slik at et blad måtte ha minst åtte sider for å kunne sendes som bladporto.

I 1979 ga Folkebladet ut en tyve minutters EP, Balladen om Exterazy Grax - En anarko-punkeopera.

Kampen mot rusgifter har vært viktig i ANORG. Anarkistisk Avholdslag ble opprettet i 1980, og fikk sitt hovedsete i Bergen.

ANORG har konsekvent tatt avstand fra pasifisme, så vel som terrorisme. De er for en antimilitarisme bygget på gjensidig nedrustning, og har ingenting til overs for ensidig nedrustning. Dette har ikke vært ukontroversielt i forhold til andre anarkister.

Norsk Syndikalistisk Forbund

I 1977 kom gamle NSFere og unge arbeidere sammen og nyorganiserte NSF. Bakgrunnen var et kontaktnett innen en liten gruppe arbeidere. Frem mot LO-kongressen dette året forsøkte disse, med et visst hell, å samordne forslag til kongressen gjennom fagforeningene. I april ble stiftelsen av Norsk Syndikalistisk Forbund formalisert, som en samordningsorganisasjon for syndikalistiske arbeidere. Dette var arvtakerne etter Norsk Syndikalistisk Federation. De knyttet seg til Internasjonale Arbeider Assosiasjon (IAA).

"Det var en stiftelse uten faner, flagg og høystemte deklarasjoner. Fra første stund var vi enige om at vi skulle merkes gjennom vårt arbeid, ikke gjennom erklæringer og store programmer. Vi mente og vi mener fortsatt at vår oppgave ikke er å bli et nytt parti eller en ny "gruppe" på den såkalte "venstresida". Vi lar oss ikke imponere av folk som ved å skrive en erklæring om en kamp tror de har "ledet" kampen. Vi lar oss ikke imponere av marxistene, som med sine høytflyvende "analyser" tror de bidrar til sosialismens sak, når de i virkeligheten ikke bedriver annet enn akademisk sosialøkonomi. Vi tror med andre ord ikke at vi forandrer eller forbedrer verden en millimeter ved å delta i det hylekor som smykker seg med betegnelsen "venstresida i Norge".

Vår oppfatning er at litt fler burde stikke fingeren i jorda og innrømme at denne "venstresida" stort sett har eneste alternativ til dagens politikk i rent frasemakeri. Arbeiderpartiet, Høyre, Arbeidsgiverforeninga, LO-ledelsen og staten må ha det velsignet lett i et land hvor "sosialistene" av ulike type ikke driver det lengre enn til enten å henvise til hva som er "god marxisme" eller å lansere litt propagandistisk overbudspolitikk til AP-velgerne."

I 1983 kom første nummer av Arbeidersolidaritet. I 1992 skiftet det navn til Syndikalisten.

NSF har, foruten å gi ut blader med dagsaktuelt stoff, nyutgitt en del skrifter fra "gamle" NSFs tid. NSFs viktigste oppgave har vært å være en radikal opposisjon innad i LO. De har også vært aktive i forhold til internasjonalt solidaritetsarbeid - bl.a. støtte til fagopposisjonelle bevegelser, samt streikestøttearbeid.