ANARKISME,
FOLKEAVSTEMNING 
OG 
DEMOKRATI  


Vi skal her se på de prinsipielle betingelsene for at folkeavstemninger skal være demokratiske, dvs ikke ha tendenser til flertallsdiktatur. Dessuten skal vi belyse spørsmål om folkeavstemninger angående innvandringspolitikk og EF-medlemskap.

Konklusjonen er at 

  1. spørsmålene som skal avgjøres i en folkeavstemning - dvs valgalternativene - må utformes som ulike pakkeløsninger, som alle 

  2. er basert på prinsippet om kompensasjon til de som blir nedstemt, slik at de alt i alt kommer like bra ut som får flertall. Dvs utfall som innebærer at noen dominerer andre økonomisk eller politisk, må utelukkes fra spørsmålsstillingen.

Fremskrittspartiet, de private byråkratenes frontorganisasjon, har krevd folkeavstemning på innvandringspolitikken.

Til dette er å si at avstemninger kan være mer eller mindre demokratiske, bl.a. avhengig av tendenser til flertallsdiktatur eller dominans i opplegget. Graden av demokrati vil bl.a. avhenge av hvordan spørsmålene som tas opp til votering, dvs valgalternativene, blir utformet.

Folkeavstemninger lagt opp slik at de ikke virker diktatorisk er et viktig innslag i et direkte demokrati, dvs anarkistisk folkestyre. Valgalternativene må da tjene alle de berørtes vel på en rettferdig måte, økonomisk såvel som politisk. Andre valgalternativer er prinsipielt udemokratiske og diktatoriske, og må utelukkes fra voteringen.

Dersom udemokratiske alternativer likevel skulle komme opp og bli vedtatt, har ikke de som er blitt nedstemt noen forpliktelser til å følge opp vedtaket.

Voteringer som åpner for at den ene part dominerer den andre økonomisk eller politisk har ingen plass i et anarkistisk direkte demokrati. Dersom valgalternativene åpner for at noen rent faktisk overordnes andre, økonomisk eller politisk - lønns eller rangsmessig - er det diktaturtendenser tilstede, og ikke demokrati.

Men forutsatt at man utelukker valgalternativer som innebærer en parts dominans over andre, bør alle viktige og retningsgivende beslutninger i samfunnet tas ved folkeavstemninger av de som er direkte berørt.

Fremskrittspartiets forslag til folkeavstemning om innvandringspolitikken legger etter vårt mening opp til flertallsdiktatur, og har ingen ting med demokrati å gjøre. Fr.p. er et innvandrerfiendtlig parti, som er ute etter å virvle opp rasistisk grums i folkehavet. Vi tar derfor avstand fra Fr.p-forslaget.

Men dette betyr ikke at innvandringspolitikken bør overlates til politikere og andre offentlige byråkrater. Folket bør selv ha ansvaret og avgjøre hovedtrekkene i innvandringspolitikken.

Spørsmålet må imidlertid behandles i sin rette sammenheng og ikke tas opp isolert.

Innvandringspolitikken kan ikke sees løsrevet fra våre internasjonale forpliktelser på bakgrunn av inngåtte avtaler. "Nei til all innvandring" betyr at vi gir blaffen i våre internasjonale forpliktelser, bl.a. vis a vis flyktninger og forfulgte. Følgende spørsmål skulle imidlertid kunne være forenelig med direkte demokrati ved en folkeavstemning, i den forstand at det utelukker flertallsdiktatur:

"Skal vi 

  1. være et foregangsland, 
  2. eller legge oss på samme nivå som andre ressursrike land, når det gjelder å oppfylle våre internasjonale forpliktelser via innvandringspolitikken?"  

Vi kan ikke ha med et spørsmål som innebærer at vi løper fra våre internasjonale forpliktelser. Et slikt vedtak vil virke både politisk og økonomisk undertrykkende og diskriminerende på en fra før utsatt gruppe (asylsøkere, flyktninger etc). En slik spørsmålstilling er følgelig prinsipielt udemokratisk.

Vi går inn for alternativ 1 over, da dette så vidt vi kan skjønne er det mest demokratiske og progressive.

Spørsmålet om EF-medlemskap har kommet i vinden igjen, og dette er også noe som bør avgjøres direkte demokratisk av folket selv.  

Spørsmålet ja eller nei til EF er av en annen karakter enn ja eller nei til innvandrere. Forutsatt at nasjonen skal bestå som ett land må alle enten være med, eller ikke, dvs vi har med et reelt enten eller spørsmål å gjøre. Er det et flertall som ser seg tjent med et medlemskap, er det i utgangspunktet mer demokratisk at vi går med, enn at vi lar være. Fullt ut demokratisk blir det imidlertid ikke før de som ser seg tjent med et medlemskap, gir en del av sin gevinst i kompensasjon til de som ikke ser seg tjent med medlemskap, slik at alle kommer like bra ut når alt kommer til alt. Kompensasjonen kan dels være politisk, dvs at mindretallet får igjennom sitt i andre saker av relativt samme betydning, dels være økonomisk. Dermed blir selvfølgelig nettogevinsten for de som i utgangspunktet vil tjene på et medlemskap mindre, og kanskje det da vil innebære tap for et flertall, selv om et flertall ville tjent på saken dersom man ikke trakk inn kompensasjonsspørsmålet.  

Hva vil skje dersom man blir medlem i EF? Uten kompensasjon vil sannsynligvis både rangs- og lønnsforskjellene her til lands bli større pga mer privat og offentlig byråkrati, og systemet dermed mindre anarkistisk.

Både rangs og lønnsforskjellene vil øke, dels som følge av at offentlig og privat overnasjonalt EF-byråkrati kommer oppå de nasjonale pyramider. Dessuten tar EF stadig opp nye lavtlønnsland og har fritt arbeidsmarked. Dette vil presse lønningene for grunnplanet og de autonome (selvstendig på individuell og kooperativ basis), her hos oss. EF-toppene tjener også relativt mer enn toppene her til lands, og dette mønsteret vil forplante seg hit. Forvaltning og bedrifter i EF består i hovedsak av større enheter med flere administrative lag. Dette vil antakelig spre seg hit og skape større rangsforskjeller.

En årsak til dette er at EF-s storkonserner f.eks lett kan føre priskrig på vårt marked, og derigjennom få det som de vil i vårt lille næringsliv. Vi har selvfølgelig ingen muligheter til å svare med samme mynt på et slikt angrep. Også andre forhold drar i samme retning.  

Det er altså først og fremst det etablerte private og offentlige byråkrati her til lands som vil tjene på EF- medlemskap, lønns og rangsmessig. Men også en del andre grupper kan ha forhåpninger om gevinst. En "ja-pakke" uten kompensasjon til de som vil tape på medlemskap, kan derfor tenkes å få et knapt flertall. Men dette vil i så fall ikke være et resultat som er demokratisk forsvarlig.  

En demokratisk folkeavstemning krever en "ja-pakke" som innebærer en omfordeling av tilhengernes gevinst, slik at motstanderne alt i alt kommer like godt ut som tilhengerne. Det vil rimeligvis være langt færre som vil se seg tjent med et medlemskap, og stemme på en "ja-pakke" med kompensasjon til taperne. I tilknytning til en demokratisk EF-avstemning vil trolig "Ja-bevegelsen" være skrumpet inn til hovedsakelig å bestå av offentlig og privat byråkrati med karrieremuligheter i EF-hierarkiet, og svært få andre.  

"Anarki" er et sammensatt ord som stammer fra gresk. "An" betyr "uten" og "arki" tilsvarer "erke", som i erkebiskop, erkesludder etc. Anarki betyr altså "uten regjering", eller mer presist "uten overordnede", i rang såvel som lønn: Dvs en tilstand hvor folk lever i samfunn uten byråkrati i betydningen overordnede rangs-og/eller lønnsmessig. Anarki er med andre ord horisontal organisasjon, samvirke på like fot, uten inndeling i ledere og medarbeidere, og uten at noen beriker seg på andres bekostning. I et anarkistisk samfunn er folk sideordnet, både rangs- og lønnssystemet er horisontalt.  

Enhver hierarkisk organisasjon, offentlig såvel som privat, formell eller uformell (dvs gurupyramide), har et byråkrati som representerer regjering, dvs over- og underordning. Ordet "byrå" kan bety "kontor" eller "utøvende institusjon" og "krat" betyr "leder". Byråkratene er alle som har en overordnet stilling, rangs eller lønnsmessig. Hierarkier kan være mer eller mindre topptunge rangs- og/eller lønnsmessig, dvs være mer eller mindre byråkratiske, og følgelig ligge fjernere eller nærmere horisontal organisasjon, dvs rent anarki. Graden av anarki kan med andre ord variere.

Byråkratiet har altså to sider, som til sammen avgjør hvor topptungt det er, 
1) rangsforskjeller dvs den administrative (inklusive politiske) over og underordning, som går på ansvar, myndighet og beslutningsrett. Dette uttrykker graden av statisme, som igjen indikerer byråkratiets makt, og 
2) lønnsforskjeller, den lønnsmessige over og underordning, som uttrykker graden av kapitalisme, og som igjen indikerer byråkratiets privilegier. En som har underordnede rangsmessig, dvs er sjef for noen, er en statikalist. En som har underordnede lønnsmessig, dvs har høyere lønn en grunnplanet, er en kapitalist. En byråkrat er enten en statikalist, eller en kapitalist, eller - og det er det vanligste - er både statikalist og kapitalist på en gang. Dette gjelder både i privat og offentlig sektor.

Dersom en folkeavstemning har en tendens til flertallsdiktatur, vil den i samme grad være byråkratisk.  

 

FOLKEAVSTEMNING OG DIREKTE DEMOKRATI  

Vi skal her belyse prinsipielle betingelser for at folkeavstemninger skal være demokratiske, ikke ha tendenser til flertallsdiktatur, både i anarkistiske og autoritære samfunn.

I et fullt ut anarkistisk samfunn er alle sin egen sjef og samtidig arbeider. Alle er sidestilt økonomisk og politisk/administrativt. Ingen har over- eller underordnede stillinger i rang eller lønn. Alle har både styrings- og arbeidsoppgaver - myndighet og ansvar - i like monn, og ordner opp alene i individuelle saker og på like fot med andre berørte i fellessaker.

I offentlige og generelle økonomisk/politiske forhold, fellessaker som angår mange personer vesentlig og konkret, er demokratiske folkeavstemninger et naturlig ledd i en anarkistisk styringsprosess.

Folkeavstemninger kan i praksis være mer eller mindre demokratiske, bl.a. avhengig av tendenser til flertallsdiktatur i avgjørelsesprosessen.  

Graden av demokrati kan bl.a. avhenge av hvordan vedtaksprosedyrene er. Nyansert stemmegivning er et alternativ til alminnelige flertallsvedtak, som har tradisjoner i anarkistbevegelsen. En kan da angi hvor sterkt en er for eller imot en sak, ikke bare om en er for eller mot.

Dessuten vil graden av demokrati avhenge av hvordan spørsmålene som skal opp til votering, dvs valgalternativene, utformes: