ANARKISTENES 
ØKONOMISK-POLITISKE 
KART

Den politiske verden er ikke endimensjonal. Den kan ikke kartlegges på en strek fra venstre til høyre uten at noe vesentlig går tapt. Både eiendomsretten til produksjonsmidlene og måten produksjonen samordnes på, må komme i betraktning når det politiske kartet skal tegnes. Kapitalistisk produksjon er knyttet til privat eiendomsrett, mens sosialistisk er basert på kollektivt eie (besittelse). Autonom samordning av produksjonen skjer ut fra sidestilte organer, mens statlig samordning skjer ut fra en sentraldirigerende myndighet, byråkratisk, ovenifra og ned. Kombineres sosialisme og autonomi, får vi desentralisert, direkte plandemokrati - anarkisme, mens sosialisme og statlig samordning gir kommunisme i betydningen marxisme/stats-sosialisme. Kombineres kapitalisme og autonomi får vi liberalisme, mens fascisme innebærer privat eiendomsrett til produksjonsmidlene med statlig samordning av produksjonen.

Dette er illustrert på figur 3.1, som sterkt forenklet belyser forskjeller og likhetstrekk ved de fire hovedtypene av økonomisk-politiske systemer, anarkisme, liberalisme, kommunisme i betydningen marxisme, og fascisme. Figuren illustrerer hovedtendensene eller idealtypene av systemene. Som nevnt innledningsvis kan det være ulike grader av kapitalistiske tendenser i sosialistiske systemer og statlige innslag i de autonome. Og autonomi er ikke bare et spørsmål om sidestilte organer i næringslivet i snever forstand, men om sidestilling generelt. En må her blant annet trekke inn forholdene i den offentlig forvaltning. Likeledes er ikke sosialisme bare et spørsmål om kollektiv eiendomsrett til produksjonsmidlene i snever forstand, men om økonomisk likestilling i sin alminnelighet. Dette må tas i betraktning dersom en skal få den riktige forståelsen av figuren.

LINJE ELLER SIRKEL?

Det finnes flere forsøk på å framstille de økonomisk-politiske systemene på en rett linje, men dette må nødvendigvis bli vilkårlig, siden det her dreier seg om en sirkel eller en firefeltstabell.

En mulighet er å "klippe" opp sirkelen mellom kommunisme og fascisme, og strekke den til en rett linje med de sosialistiske systemer til venstre og de kapitalistiske til høyre. Anarkismen ligger da plassert mellom kommunismen og liberalismen. På ytterste venstre fløy finner vi altså kommunisme, statssosialisme, og på ytterste høyre fløy fascismen. En del kjenner seg nok igjen her, men ikke desto mindre er framstillingen i noen grad misvisende fordi den undervurderer slektskapet mellom fascisme og kommunisme, det at begge er statlige systemer.

Enkelte "klipper" opp sirkelen mellom anarkisme og liberalisme. Da kommer anarkismen ytterst til venstre, utenfor de kommunistiske systemer. Slektskapet mellom anarkismen og liberalismen, det at begge til en viss grad er frihetlige, tapes imidlertid av syne i dette tilfellet. Det frihetlige blir også noe som virker ekstremt siden det havner på ytterste venstre og høyre fløy.

Det blir ikke bedre om en "klipper" opp sirkelen mellom anarkisme og kommunisme. Da vil de statlige systemene komme til venstre, med kommunismen ytterst, mens anarkismen plutselig havner ytterst til høyre, utenfor liberalismen [se f.eks. side x i "A Dictionary of Economics" av H.S. Sloan og A.J. Zurcher, Barnes & Noble, N.Y. 1969 for en slik framstilling]. Her taper en av syne at anarkismen er et sosialistisk, og ikke bare et frihetlig system. Det misvisende i dette tilfellet skyldes at de sosialistiske systemene havner på begge ytterfløyene, mens fascismen framstår som et moderat venstrefenomen, liberalisme som et moderat høyrefenomen. Ikke til å undres over at ekstreme liberalister og reaksjonære gjør bruk av denne varianten.

Klipper vi opp sirkelen mellom fascismen og liberalismen blir fascismen ytterste venstre og kommunismen det moderate på samme side, mens anarkismen blir det moderate høyre med liberalismen ytterst. Det misvisende i dette tilfellet er helt åpenbart, men i grunnen er ikke dette noen mindre logisk måte å tegne systemene inn på en rett linje på, enn de andre tilfellene vi har sett på. Dette viser med all tydelighet at man mister noe vesentlig når en forsøker å presse den kompliserte politisk-økonomiske virkelighet inn på en rett linje. Isolert sett er slike politiske "kart" misvisende og vil virke villedende på folk. Et minimum av vitenskapelighet krever en sirkel eller en firefeltstabell som på figur 3.1. Som nevnt står anarkismen for størst mulig - og lik frihet for alle. Jo større avvik fra dette, desto mer autoritært er samfunnet. På det politiske kartet kommer dette forholdet i grove trekk fram ved avstanden til det anarkistiske feltet. Den fascistiske reaksjon med sin dobbelte undertrykkelse er mest autoritær, men også kommunisme (statssosialisme, marxisme) og liberalisme er til en viss grad autoritære retninger.

I et samfunn kan en som regel finne ulike trekk eller tendenser, og ut fra en samlet vurdering av hvor framtredende de ulike elementene er, kan tyngdepunktet plasseres der det hører hjemme i et av feltene. Et mer nyansert bilde, som navngir både mellomformer og rene alternativer, får vi ved å dele hver av hovedtypene anarkisme, kommunisme/marxisme, liberalisme og fascisme i fire underformer. Vi får da et politisk kart med 16 ulike retninger (se figur 3.2). Hvor autoritære de ulike retningene er, relativt sett, blir indikert ved tallene på figuren. Tallene står for autoritærgraden, en prosentvis skala som strekker seg fra den mest progressive spiss (0) til det dypeste reaksjonære (100 %). Autoritærgraden indikerer de ulike retningers avstand fra den mest fullstendige frihetlige sosialismen. Graden av anarki er 100 - autoritærgraden i %. Den er 100% i spissen øverst på figuren, og 0 i motsatt ende.

De fleste anarkistiske retninger anerkjenner en eller annen form for kommunebasert eller frihetlig-kommunistisk anarkisme som det mest fullstendige ideal. Kommuneanarkisme, eller kommunistisk anarkisme, kaller vi denne mest progressive formen for frihetlig sosialisme. Anarkokommunismen hører også inn under denne retningen. Retningen som heller mot høyre, individualanarkismen, er mer orientert mot individet og smågrupper og mindre mot sosialismen enn kommuneanarkismen. Det meste av anarkomutualismen og anarkoindividualismen kommer inn under denne retningen. Det legges her vekt på autonomi, men kapitalistiske innslag såvel som problemer med kollektive aksjoner i større målestokk, kan i noen grad virke autoritært. Retningen som heller mot venstre, kollektivanarkismen, dekker anarkokollektivisme, arbeiderrådsanarkisme og det meste av anarkosyndikalismen. Det legges noe mindre vekt på individet, det frihetlige og "flat" politisk/administrativ struktur enn i kommuneanarkismen, uten at det statikalistiske innslaget blir dominerende. I den grad de ikke faller inn under det foregående, vil de øvrige retninger innenfor anarkismen falle inn under begrepet sosialindividualisme eller annen anarkisme. Det kan her være både kapitalistiske og statlige innslag, f.eks. taktisk deltakelse i parlamentariske styrer, uten at dette blir det framherskende. Denne retningen grenser opp til sosialdemokratiet og sosialliberalismen, som likevel er langt mer autoritære.

KOMMUNISTISKE RETNINGER - MARXISME/STATS-SOSIALISME

Den kommunistiske eller stats-sosialistiske delen dreier seg i hovedsak om ulike marxistiske retninger. Blant disse er kollektivismen, den "halvfrihetlige" sosialismen, relativt sett mest progressiv. Den dekker de såkalt antiautoritære syndikalistisk/marxistiske tendenser som grenser opp til anarkismen ved å legge vesentlig vekt på arbeiderselvstyre og direkte demokrati. Det er likevel en ikke ubetydelig statlig og autoritær tendens i disse strømningene, selv om det parlamentariske innslaget er beskjedent. Sosialdemokratiet (Bernstein-marxisme) har også en fløy med vekt på arbeiderselvstyre, som grenser opp mot anarkismen, men det parlamentariske partiarbeidet er hovedsaken. Den sosialdemokratiske "velferdsstaten", med betydelige lønns og rangsforskjeller, viser at de frihetlige og de sosialistiske ambisjonene er betydelig neddempet. Venstresosialismen, herunder ulike venstrekommunistiske tendenser, er mer statssosialistisk orientert enn sosialdemokratiet, og legger som regel mindre vekt på det parlamentariske. Marxist-leninismen, eller den typiske statskommunismen, rommer en rekke varianter. Alle går inn for diktatur og ettpartistat. Partidiktaturet drar med seg en god del kapitalistiske tendenser selv om innslaget av formelt privateide bedrifter oftest er beskjedent. Det parlamentariske innslaget, såvel som ml-ernes faglige kamp via marxistisk-syndikalistiske organisasjoner, har aldri vist seg å være noe annet enn taktisk spillfekteri for å etablere sitt eget partidiktatur. Marxist-leninismen, som er den siste av de åtte retningene i den sosialistiske leir, har venstre- eller rendyrket fascisme som nærmeste ideologiske nabo til høyre, og ligger lengst fra det anarkistiske referansepunktet av de sosialistiske systemene. Marxist-leninismen er en klart autoritær retning.

LIBERALISTISKE RETNINGER

Den relativt sett mest progressive blant disse er frihetlig liberalisme, individualismen, karakterisert ved stikkordene føderalistisk, direkte demokratisk politisk organisasjon og privat næringsliv. Denne retningen rommer så vel libertarianere som såkalt "sveitser-føderalisme". Det progressive skriver seg fra det frihetlige, mens et vesentlig kapitalistisk næringsliv bidrar til det autoritære i dette tilfellet. Blant de parlamentarisk-demokratiske retningene kommer sosial-liberalismen nærmest anarkismen. Denne retningen har mye til felles med sosialdemokratiet, men er mer kapitalistisk og mindre statlig. Høyreliberalismen er enda mindre statlig, men vesentlig mer kapitalistisk orientert. I den konservative liberalismen (konservatismen) er det statlige innslaget noe sterkere enn i høyreliberalismen, samtidig som den er omtrent like kapitalistisk. Denne retningen er klart autoritær. På grensen til konservativ fascisme kan de vanlige demokratiske rettigheter og spilleregler bli utvannet.

FASCISTISKE RETNINGER

Innenfor den fascistiske hovedtypen er populismen den mest moderate og minst reaksjonære tendensen. Kjernen i populismen er, som i all fascisme, det korporative, i betydningen klassesamarbeid mellom topp og bunn, strengt hierarkiske, statlige organisasjonsformer, styring fra toppen og ned. Denne ideologien kan ikles ulike former, herunder militaristiske, nasjonalistiske & nasjonalsosialistiske, religiøse og rasistiske idéer, foruten dyrking av staten og førerskikkelser, den "sterke mann/kvinne".

Som vi har vist innledningsvis i dette kapitlet er den korporative idéen grunnfalsk, det er i realiteten verken politisk eller økonomisk grunnlag for samarbeid mellom topp og bunn i en hierarkisk struktur. I tillegg til det statlige kommer et vesentlig kapitalistisk innslag. I hovedsak er de fascistiske retningene basert på privat eiendomsrett til produksjonsmidler og naturressurser, selv om det statlige innslaget i varierende grad kan beskjære denne. Det som skiller populismen klart fra den øvrige fascismen er blant annet en favorisering av lokalt framfor sentralt hierarki og et betydelig parlamentarisk-demokratisk innslag. Det statlige, så vel som det kapitalistiske blir da relativt moderat. Populismen grenser opp mot sosialdemokrati så vel som sosial-liberalisme, men er mer autoritær enn disse. Den konservative fascismen, høyrefascismen, er mer kapitalistisk orientert enn populismen, stikkordene her er politisk diktatur kombinert med fritt slag for kapitalistene. I venstre- eller rendyrket fascisme er det korporative elementet mer gjennomført ved bransjeorganisasjoner basert på førerprinsippet, som bygger seg opp til en totalitær stat, med en relativt moderat kapitalisme. I ultra- eller nazi-fascismen er den totalitære staten like gjennomført og det kapitalistiske er mer framherskende. Alle disse tre systemene er ekstremt autoritære.

_ _ _