ANARKISME ELLER MARXISME ?

Det er helt klart at det er stor forskjell mellom frihetlig sosialisme/anarkisme og marxist-leninistenes autoritære "sosialisme". Anarkister og marxist-leninister har ikke samme mål. Anarkister mener at målet aldri kan skilles fra midlene, derfor er revolusjonen her og nå, og ikke en gang i en fjern framtid. Anarkismen er således en dynamisk utviklingsprosess mot det klasseløse samfunnet. Hva vi gjør her og nå får betydning for hvordan dette vil se ut.

Enkelte sosialister prøver å lage et skille mellom sosialisme og anarkisme. La det være helt klart en gang for alle at anarkismen er sosialistisk. Uenigheten mellom statssosialister og frihetlige sosialister går på hvordan samfunnet skal organiseres; et sentraldirigert samfunn hvor en mindretallselite bestemmer på vegne av arbeiderklassen, eller et desentralisert folkestyrt samfunn hvor folk selv bestemmer i felles saker på like fot.

Som Lenin sier i "Staten og revolusjonen": "Forskjellen mellom revolusjonære marxister og anarkister ligger... i det faktum at de førstnevnte står for en kolossal, sentralisert kommunistisk produksjon, mens de sistnevnte står for en desentralisert produksjon i mindre skala." Forskjellen i målsetting er altså helt fundamental, og vi tvinges til å innse at marxistene til tross for sin til tider "anarkistiske" språkbruk vil bevare Staten i all framtid, i alt utenom navnet. Folket i dette "kolossale, sentraliserte" samfunnet vil avgjort ikke bli mindre fremmedgjort og utbyttet enn i det kapitalistiske - snarere tvert i mot.

Noen vil kanskje hevde at dette var Lenin, og at dette ikke har noe med marxisme å gjøre: Marx/Engels oppfordret i 1850 arbeiderne til ikke bare å strebe etter "den eneste og udelelige tyske republikk, men også å strebe innen denne etter den mest gjennomførte sentralisering av makt i hendene på de statlige autoritetene". ... "Som i Frankrike i 1793, slik er det også i Tyskland idag gjennomføringa av den strengeste sentralisering oppgaven for det virkelig revolusjonære partiet."
(Adresse fra sentralkonsilet til den kommunistiske liga, mars 1850)

Marx til Engels ved utbruddet av den fransk-tyske krig:
"Franskmennene trenger juling. Hvis prøysserne vinner, er sentraliseringa av statsmakta nyttig for sentraliseringa av den tyske arbeiderklassen."

I motsetning til marxistene som ser på undertrykking ut fra den formelle eiendomsretten til produksjonsmidlene, så er anarkistene opptatt av den reelle undertrykkinga; nemlig hvem som har makt. Hva vil det si å ha makt? Det er å ta andre menneskers beslutninger, det er dominans over andre. Den anarkistiske klasseanalysen er en analyse av hvem som har denne makta. Det er plasseringen din i makthierarkiet som avgjør hvilken klasse du tilhører.

I anarkistisk forstand er det ikke autoritært eller bruk av makt å hindre/stoppe undertrykking. Det er snakk om å (gjen)opprette en styrkebalanse.

Anarkisme er intet moralsk standpunkt men en analyse av hvordan et klassesamfunn oppstår, hvordan det utvikles og opprettholdes, og ikke minst hvordan det oppheves. En analyse marxister aldri har nådd opp til, da de stort sett ikke er kommet lengre enn til å reprodusere forgjengerens, det kapitalistiske samfunns, autoritære produksjonsforhold. Marxistenes klasseinteresser er byråkratiets klasseinteresser.

Det er kontroll marxistene er opptatt av, og ikke selvstyre. En kontroll nedenfra er en selvmotsigelse. All historisk erfaring viser oss at kontrollen kommer ovenfra; fra et byråkrati. Det er ikke kontroll av produksjonen og samfunnet arbeiderne skal ha, men selvstyre.

Enhver stat er en klassestat, et redskap for den klassen som kontrollerer den og dermed et undertrykkingsapparat. Anarkister mener derfor at staten i første rekke tjener de som praktisk sett styrer den og daglig bruker den, nemlig politikerne og statens eget byråkrati. Staten er en sentralisert struktur som plasserer all den makten den til enhver tid forvalter i hendene på den minoritet som til enhver tid rår i den. Det er et uttrykk for naiv idealisme å tro at et undertrykkingsapparat vil overflødiggjøre seg selv. Det vil stadig skape forutsetningene for sin fortsatte eksistens. Staten "dør" aldri ut slik marxistene hevder den "en gang i tiden" vil komme til å gjøre. Det marxistene synes å glemme er at "all makt korrumperer og absolutt makt korrumperer absolutt". Som Lenin sier : "Staten det er vi, den er proletariatet, den er arbeiderklassens avantgarde... staten det vil si arbeiderne, arbeiderne det vil si deres fremste representanter, det er avantgarden, det er vi." Stakkars Ludvig den 14. var ikke så vel bevandret uti dialektiske krumspring, så han sa ganske enkelt "Staten det er meg!".

Lenin selv innrømmet at arbeider- og bondemassene sto "hundre ganger mer til venstre" enn bolsjevikene. Sovjetenes prestisje var slik at oppstanden i oktober ikke kunne settes i gang uten i deres navn. Lenins parole "All makt til arbeiderrådene!" var en taktisk nødvendighet for at bolsjevikene ikke skulle miste sin innflytelse blant massene, og sto i direkte motstrid til deres prinsipielle syn: "..de sosialdemokratiske partiorganisasjoner må huske at hvis den sosialdemokratiske aktivitet blant arbeiderne er dyktig, effektivt og bredt lagt opp, vil slike organer som arbeiderrådene i virkeligheten bli overflødige..." Arbeiderklassens egne organer ble våren 1918 underlagt partiet og dermed undertrykt. Dette skjedde fordi bolsjevikene så på uavhengig arbeiderorganisering som en konkurrent, og dermed som en trussel, mot partiet. Allerede i 1907 gikk man i mot "å opprette proletariske, ikke-partipolitiske organisasjoner som erstatter partiet." Knusingen av Makhno-geriljaen i Ukraina og Kronstadtopprøret viser dette.

Arbeiderrådene var forøvrig ikke rene arbeiderråd, i motsetning til fabrikk-komitéene. Alle forsøk på selvorganisering fra arbeiderklassens side ble forsøkt sabotert eller underlagt Partiet.

Marxismen er en borgerlig ideologi, noe Lenin selv innrømmer (1903): "Vi sa at det ikke kunne være noen sosialdemokratisk bevissthet hos arbeiderne. Den kunne bare tilføres utenfra.... Sosialismens lære er derimot vokset ut av de filosofiske, historiske og økonomiske teorier som er blitt utarbeidet av utdannede representanter for de besittende klasser, intelligentsiaen. Den moderne sosialismens grunnleggere, Marx og Engels, tilhørte ved sin sosiale bakgrunn den borgerlige intelligentsiaen. På samme vis har sosialismens teoretiske lære i Russland fremkommet helt uavhengig av den arbeiderklassens spontane utvikling, fremkommet som det naturlige resultat av den revolusjonær-sosialistiske intelligentsiaens tankemessige utvikling."

Lenin oppsumerer her særdeles viktige sider ved marxismen:

Den historisk ukorrekte påstand om at arbeiderklassen ikke selv utvikler den sosialistiske bevissthet. Alt lenge før 1903 var en rekke organisasjoner kamper det levende bevis for dette.
Den slutning at representanter for en annen klasse, for de besittende klasser", utvikler den påståtte "sosialistiske bevissthet" for arbeiderklassen.
Fastslåing av at det for marxistene er "de utdannede representanter for de besittende klasser"s samfunnsforståelse - statskapitalismen - som presenteres som "sosialisme".

Hvor effektive og demokratiske har de marxistiske forsøkene vært? Arbeiderklassen har vel aldri vært så undertrykt som når "et klart og besluttsomt revolusjonært parti som kan lede arbeiderklassen som helhet, og ikke er redd for å knuse kapitalismen og opprette en arbeiderstat" har kommet til makta. Hva slags "knusing" av kapitalismen blir det når, i følge Lenin, "Sosialisme er ingenting annet enn statskapitalistiske monopoler til fordel for hele folket."? Hva slags "arbeiderstat" blir det når "Staten det er vi, den er proletariatet, den er arbeiderklassens avantgarde... staten det vil si arbeiderne, arbeiderne det vil si deres fremste representanter, det er avantgarden, det er vi."? Stakkars Ludvig den 14. var ikke så vel bevandret uti dialektiske krumspring, så han sa ganske enkelt "Staten det er meg!".

Marxist-leninister mener å kunne forklare den russiske revolusjonens degenerering som et produkt av bl.a. Russlands økonomiske tilbakeliggenhet, 3 år med borgerkrig og at arbeiderklassen var blitt enda mindre og helt utslitt. Dette er en forenkling! Enten bolsjevikene var klar over det eller ei, la de gjennom etableringen av den autoritære statlige organisering det materielt-strukturelle grunnlaget for fremveksten av den nye byråkratiske overklassen i Sovjetunionen. Partiet skulle ha den ledende rollen og handle på vegne av arbeiderklassen, som dets avantgarde, siden klassen som sådan kun kunne opparbeide seg fagforeningsbevissthet, ifølge Lenin. Lenin hadde ingen tiltro til at arbeiderklassen kunne styre seg selv derfor trengte han en intellektuell elite, som nødvendigvis ble kimen til det nye byråkratiet. Arbeiderklassens egne organer, fabrikk-komitéene og sovjetene ble våren 1918 underlagt partiet. Altså FØR borgerkrigen kom skikkelig i gang. Dette skjedde fordi bolsjevikene så på uavhengig arbeiderorganisering som en konkurrent, og dermed en trussel, mot partiet. Kommunistkongressen i 1907:"Denne konferanse erklærer: 1. At den mest bestemte kamp må føres mot den anarkosyndikalistiske bevegelse i arbeiderklassen.......2. At den mest bestemte kamp må føres mot alle demagogiske og ødeleggende forsøk på å svekke partiet fra innsiden eller å bruke det til å opptette proletariske, ikke-partipolitiske organisasjoner som erstatter partiet." Bolsjevikenes politikk gikk ut på å knuse all selvstendig arbeiderorganisering og underlegge den partiet. De hadde ingen tiltro til arbeiderklassens evne til å styre seg selv. Økonomi og produksjon ble underlagt staten og partiet. Arbeiderne på bedriftene skulle underlegge seg den enes, bedriftslederens, vilje. Lenin innførte det kapitalistiske Taylorsystemet i 1918 og 1919.

Lenin mente at statskapitalismen var nødvendig for utviklingen av sosialismen. "Socialism is nothing but state capitalist monopoly made to benefit the whole people". (V. I . Lenin, "The threatening catastrophe and how to fight it")

Man kan ikke legg all skylden på borgerkrigen, økonomisk ruin og Stalin for kontrarevolusjonen i Russland. Bakgrunnen finner man i marxistisk-leninistisk sentralisme, partiteori og denne ideologiens fullstendige mistillit til arbeiderklassens egenorganisering og selvstyre. "Byråkratisme mot demokrati, det er nettopp det revolusjonære sosialdemokratis organisasjonsprinsipp mot opportunistenes organisasjonsprinsipp."
Lenin (Ett skritt fram, to tilbake):

Allerede Michael Bakunin forutså dette: "Ta den mest radikale revolusjonære og sett ham på det hellige Russlands trone eller gi ham eneveldig makt ... I løpet av et år er han blitt verre enn tsaren selv.!"

Anarkister er ikke tilhenger av Proudhonismen-Bakunismen-Peter Kropotkins tenkning slik enkelte marxister er tillhenger av Marxismen-Leninismen-Mao Tsetungs tenkning. Anarkister går ikke rundt med "Bakunins lille svarte", slik Maoister gikk rundt med "Maos lille røde". Marxister av ymse slag slår hverandre i hodet med sitater fra sine klassikere, slik kristne gjør med bibelsitater, for å vise hvem som er mest rett-troende. Anarkister dyrker ikke sine klassikere, men bruker dem, blant flere kilder, til inspirasjon og ingenting annet. Anarkister er anti-autoritære, og oppfordrer folk til å tenke sjøl.