Hva er syndikalisme?

Navnet syndikalisme kommer av det franske uttrykket syndikat, som betyr: en sammenslutning med et økonomisk formål. Herav følger at enhver kapitalistisk sammenslutning er et syndikat, slik også med arbeidernes økonomiske sammenslutninger – fagforeningsbevegelsen, som i sin tid var det eneste uttrykk for arbeidernes økonomiske kamp, kaltes derfor i Frankrike for syndikalisme.

I 1890-årene oppsto en form for revolusjonær økonomisk kampbevegelse blant arbeiderne i Frankrike som kaltes “revolusjonær syndikalisme”, i motsetning til “reformistisk syndikalisme” – dvs. alminnelige fagforeninger som bare arbeider for reformer innenfor det kapitalistiske samfunns rammer.

Det finnes forskjellige former for syndikalisme; revolusjonær syndikalisme eller anarkosyndikalisme, reformistisk syndikalisme, ja sågar en kapitalistisk syndikalisme. (Alarm 28/1928)

Det var i Frankrike at syndikalismen fikk sin teoretiske utforming, og den fikk sin største innflytelse der og i Spania, Italia og i Latin-Amerika. Men syndikalistiske idéer spredte seg langt utenfor de romanske land, og selv om ikke hele syndikalismens læresystem vant så stor innflytelse andre steder, så vant det elementære grunnlaget mer eller mindre sterkt innpass i nesten alle land.

I samsvar med den materialistiske historieoppfatningen hevder syndikalistene at kampen må føres på det økonomiske området av arbeidernes økonomiske sammenslutninger, deres fagforeninger. Bare på det økonomiske feltet kan arbeiderne organiseres som klasse i sin egenskap av produsenter.[x] Syndikalistene vil organisere arbeiderne på et økonomisk grunnlag, uten hensyn til filosofiske, politiske eller religiøse meninger, gjennom en felles interesse; sammenslutte dem med hverandre for å skape en organisasjon som bæres oppe av en allmenn interesse, og følger opp et mål som er felles for dem alle.

Syndikalismen er en handlingsfilosofi for en kjempende klasseorganisasjon, og ikke en filosofisk sekts bekjennelse. Syndikalismen er ikke noe produkt av sosialistisk tankekonstruksjon, revolusjonsromantikk eller utopi. Den bunner i erfaringene fra dagliglivets kamp mellom arbeid og kapital. Den er primært en bevegelse, sekundært en lære. De konkrete erfaringene må (om)forme teorien, ikke motsatt. Det er det praktisk revolusjonerende oppbyggingsarbeidet av de organer som skal prege selve det revolusjonære mål som er syndikalistenes oppgave. Den aksepterer den materialistiske historieforståelsen. Både den åndelige og det politiske livet er en gjenspeiling av det rådende økonomiske systemet. Parlamentet er børsens barometer. Endringer i økonomien medfører også endringer i politikken. Derfor bør arbeidernes kamp rettes mot basis, dvs. de rådende produksjonsforhold, og ikke overbygningen, det politiske systemet. Syndikalistenes motto er identisk med Den første Internasjonales: “Arbeiderklassens frigjøring må være denne klasses eget verk”.          

Syndikalismen er utenomparlamentarisk, Som organisasjon befatter den syndikalistiske bevegelsen seg overhode ikke med partiene. I sitt arbeide innen den syndikalistiske organisasjonen har medlemmene ingen rett til å opptre i partipolitisk hensikt. Utenfor organisasjonen kan de uforhindret bli medlem av politiske partier og arbeide for dem. Syndikalismen neglisjerer det politisk-parlamentariske arbeidet, siden parlamentarismen er en del av det kapitalistiske systemet. Kampen via parlamentet frarøver arbeideren hennes/hans egen aktive kamprolle. Innsatsen består bare i å velge. Deretter vil en valgt representant tale arbeiderens sak – i beste fall. Dermed blir ikke arbeiderens egen kampkraft prøvd og skolert. Den revolusjonære ånden blekner.

Syndikalistene vil ekspropriere produksjonsmidlene, og overta produksjonen ved industrielle organisasjoner. Syndikalistene har forlatt tanken på statens inngrep og parlamentariske aksjoner. Klassekampen skal føres med økonomiske, utenomparlamentariske, direkte midler, til fremme av arbeidernes interesser på en bedre måte enn den parlamentariske døgnpolitikken som anbefales av sosialdemokratene og de opportunistiske sosialistene. Syndikalistene erkjenner ingen kompromiss med kapitalismen. Klassekampen er dens hovedelement. Syndikalistene går inn for direkte aksjoner på arbeidsplassene, og mener at man ikke kan nøye seg med “de korslagte armers streik”.

Det er fagbevegelsen, og ikke noe parti, som må være redskapet i arbeiderklassens frigjøringskamp, og grunnsteinen i et nytt sosialistisk samfunnssystem. Fagbevegelsen må bli en ren kamporganisasjon, og ikke et forsikringsagentur.

Syndikalismen anerkjenner ikke lønnsslaveriets eksistensberettigelse, og som en naturlig konsekvens av det heller ikke det ene menneskes rett til å leve på andre menneskers bekostning, dvs. at den som ikke vil utføre produktivt og samfunnsnyttig arbeide, har heller ingen rett til å spise, drikke osv. på de arbeidende individers bekostning.

Syndikalistene er tilhenger av en “dobbelt organisering”. Arbeidere i samme by eller distrikt organiserer seg i lokale samorganisasjoner. Alle arbeidere, uavhengig av fag, ved samme slags bedrifter organiserer seg i samme industriforbund, istedenfor at de er medlem av hvert sitt fagforbund. Det føderative system, dvs. medlemmenes selvbestemmelsesrett, samt klassesolidariteten er grunnleggende. Syndikalistene vil gjennom sin organisering i dag, bygge opp de organer som engang skal bli grunnlaget for fremtidens samfunn. Slik vil de bygge det nye samfunn innenfor rammene av det gamle.

Blant de anarkosyndikalistiske teoretikerne finner vi Proudhon, Bakunin, Kropotkin, Georges Sorel, Errico Malatesta og Rudolf Rocker. Viktige er også franskmennene Emile Pouget og Fernand Pelloutiers. Mange syndikalister vil også legge Karl Marx til teoretikerne; det gjelder først og fremst hans materialistiske historieoppfatning og kritikken av kapitalismen, mens man har avvist Marx’ økonomiske determinisme og synet på staten i overgangssamfunnet. I stedet betoner syndikalistene viljen til, og nødvendigheten av, handling. Syndikalistene vil ikke vente på historien, men gjøre historie. “Marxismens frihetlige side ble videreført i "den bakunistiske anarko-marxisme", mens Engels og Lenin videreførte Marx’ autoritære ideer.”
(Arvid Weber Skjærpe: Selvstyre som system, 1977:24)

“Syndikalismens oppkomst er knyttet til den epoken i kapitalismens utvikling som strakte seg fra midten av 1890-åra og fram til første verdenskrig. Denne representerte imperialismens gjennombrudd, og var karakterisert av en sterk monopoliseringstendens, store teknologiske nyvinninger (eksplosjonsmotoren og elektrisiteten), overgangen til storindustri og en sterk økonomisk vekst. Syndikalismen har sin klassemessige basis i de lavere lagene av proletariatet.  
[...]  
Det lavere laget av proletariatet besto gjerne av rotløse individer som ikke vek unna for å benytte svært militante kampformer. Disse arbeiderne var sjelden bundet av noen familie, for ufaglært arbeidskraft var det lett å få arbeid om de skulle bli oppsagt under en økonomisk vekstperiode, og endelig hadde de ingen bakgrunn i den tradisjonelle arbeiderbevegelsen som i de fleste europeiske land hadde utviklet seg i svært reformistisk retning. Disse økonomiske og klassemessige forutsetningene bestemte de grunnleggende elementene i syndikalismen, de elementene som var felles for alle syndikalistiske retninger: tilpasning og militant kamp. Den kompromissløse faglige kampen skulle om nødvendig føres med alle midler. I valget av kampmidler skulle man være ubundet av den tradisjonelle tenkemåten, og kampmidlene skulle tilpasses til og bestemmes av den konkrete kampsituasjonen man var i”
Ingar Holm: Syndikalistiske organisasjoner i Norge før 1917 
(Hovedoppgave i historie, Universitetet i Oslo 1975)

“Kapitalismen är alltid expansiv. Den vill ha nya marknader och nya produkter. Allt ska gå snabbare och snabbare, man våldför sig på naturen utan att tänka på konsekvenserna. Det här mår inte folk bra av. I ett direktdemokratiskt samhälle kommer hjulen att snurra långsammare. Beslut måste vara mer förankrade och det är klart att vi då får långsammare förändringar. Och det tror jag svarar emot vad folk vill. Det är därför folk känner sig så förlorade just nu – för att allting snurrar så snabbt.”            
Arwid Lund i et intervju med Anna-Klara Bratt
(Anna-Klara Bratt og Jonas Fogelqvist: Syndikalister (Federativs, Stockholm 1997:115)