"Enhver har rett til menings- og ytringsfrihet.
Denne rett omfatter frihet til å ha meninger uten innblanding, og til å søke, motta og meddele opplysninger og idéer gjennom ethvert meddelelsesmiddel, og uavhengig av grenser."
| | FNs Menneskerettighetserklæring, art.19.
"Enhver har rett til menings- og ytringsfrihet. |
| «Skal ytringsfriheten begrenses? Hvorfor/hvorfor ikke? Hvis ikke ytringsfriheten skal gjelde absolutt og uinnskrenket: Hvilke begrensninger skal den ha, og hvorfor? Og ikke minst: Hvem skal avgjøre det? Etter hvilke kriterier?» |
INNHOLD
KORT HISTORIKK
YTRINGSFRIHET og DEMOKRATI
YTRINGSFRIHETENS BEGRENSNINGER
STATEN OG INFORMASJONSFRIHETEN
YTRINGSKAKEN
YTRINGER og HANDLINGER
YTRINGSFRIHET og ØKONOMI
YTRINGSFRIHET og SPRÅKMANIPULERING
AVSLUTNING
KORT HISTORIKK
Makthaverne har alltid ført kontroll med hvordan forskjellige oppfatninger og idéer blir utbredt i befolkningen. Dette er særlig blitt gjort gjennom religiøse ( og etter hvert også politiske) institusjoner som har gjort krav på åndelig formynderskap over befolkningen. Dette har gitt seg utslag i forfølgelse av «kjettere», og bokbål.
Innen vår kulturkrets finner vi de første begrensninger i ytringsfriheten ca. 1200-1300 f.v.t. i 2. Mosebok 22:28: «Gud skal du ikke spotte». Straffen var steining. Kinas keiser Ts'in Shi-huang-ti ble irritert over kritikk, og fikk i år 213 f.v.t. brent Konfucius' skrifter, og begravde opposisjonelle intellektuelle levende. I følge Apostlenes Gjerninger (Apg. 19:19) ble bøker brent i Efesos når Paulus fikk omvendt folk til kristendommen. I år 415 ble biblioteket i Alexandria brent av de kristne, under ledelse av biskop Kyrillos. I 641 brente muslimene ned det samme biblioteket. «Brenn bibliotekene, for alle deres verdier finnes i Koranen», sa Kalif Omar.
Med utviklingen av boktrykkerkunsten i det 15. århundre kunne tanker og idéer spres til et stort publikum, og dermed påvirke allmuen. Alle kjetterske retninger gjorde utstrakt bruk av denne nye muligheten. Kontrollen av offentliggjorte skrifter ble organisert i særskilte sensurinstitusjoner. Inkvisisjonen arrangerte på de kirkelige høytidsdager særlige opptog hvorunder de kjetterske bøker ble brent. Allerede fra sensurens begynnelse ble det gjort forsøk på å innføre forhåndssensur. Det første eksempel har man fra Köln i 1475. I 1476 kom boktrykkerkunsten til England. Noen år senere uttalte biskopen av London til sine prester: «Hvis vi ikke ødelegger denne farlige oppfinnelsen, vil den én dag ødelegge oss.» Pave Aleksander VI innførte ved en bulle av 1501 geistlig sensur i de 4 tyske erkebispedømmer, og den ble senere utvidet. Pave Leo X innstiftet sensur "for evig tid" i Rom. I enkelte tilfelle innførte pavene fullstendig forbud mot trykking av bøker. I 1546 innførte pavene en indeks (fortegnelse) over forbudte bøker, som i tidens løp stadig er blitt forøket, og som inntil ganske nylig fremdeles eksisterte.
Sensur var et betydningsfullt middel for eneveldets kamp mot borgerskapets voksende innflytelse fra det 16. århundre av.
I det 20. århundre har sensur vært utøvd i stor grad i sosialistiske, fascistiske og religiøst styrte samfunn. I de vestlige demokratier kan man stort sett skrive hva man vil, særlig hvis man har penger. Mye ufarlig "trivial"-litteratur er blitt utgitt, og selger bra. Spesielt venstreorienterte ytringer har allikevel blitt utsatt for sensurforsøk. Britiske konservative myndigheter har prøvd å begrense BBCs muligheter til kritisk journalistikk. I 1994 forsøkte den italienske regjering (hvor det også satt fascister) å få kontroll over det statlige RAI, bl.a. ved å plassere sine egne folk i styringen. En del aviseiere prøver å kontrollere den redaksjonelle linjen i sine aviser. I mange medier (særlig TV) gjøres nyheter og informasjon - om seriøse tema - til sirkus, eller til "koseprat i sofakroken". På den måten ufarlig- gjør man meningsytringer.
Ved siden av den direkte ødeleggelse av presseforetagender, beslagleggelse av opplag og manuskripter, har makthaverne anvendt ileggelse av bøter og fengselsstraff. Den som kontrollerer menneskets tanker, kontrollerer også dets handlinger.
Ofte forlanger makthaverne i en stat at alle skal ha de samme meninger som makthaverne måtte ha. Dette strider mot den menneskelige natur. Et samfunn hvor alle borgere måtte ha de samme medfødte karakteregenskaper er en umulighet. Våre holdninger og våre meninger oppstår under møtet mellom våre medfødte karakteregenskaper og de miljøer vi lever i.
I autoritære samfunn kan man stort sett si og skrive hva man vil så lenge det ikke innebærer et angrep på makthaverne. I totalitære samfunn må man i tillegg aktivt støtte og hylle makthaverne i tale og skrift.
Kinesiske faksmaskiner ble for noen år siden (på 1970- eller 1980-tallet?) bombardert med opposisjonell tekst. Resultatet ble at det ble satt ut militære vakter ved faksmaskinene. Russiske kopimaskiner ble også i sin tid passet godt på.
«I vest kan du si hva man vil, men ingen hører på deg. I øst kan du ikke si hva du vil, men du blir
i hvertfall
hørt.»
(Ukjent østeuropeisk opposisjonell uttalelse)
«... staten må ikke glemme at alle midler tjener et formål; den må ikke la seg forvirre av tullpratet om såkalt
"pressefrihet" ... den må være klar over dette instrumentet for folkelig opplæring, og plassere det i statens
tjeneste.»
(Adolf Hitler)
«Hvorfor skal ytrings- og pressefrihet tillates? Hvorfor skal en regjering, som gjør hva det synes er riktig,
tillate at det blir kritisert? Den ville ikke tillate opposisjon med dødlige våpen. Idéer er mye mer ulykkesbringende
enn våpen. Hvorfor skulle et menneske tillates å kjøpe en trykkpresse og utbre fordervelige meninger beregnet på å
gjøre regjeringen forlegen.»
(Vladimir Iljitsj Uljanov (Lenin))
«Enhver må få tale fritt ut, hvem han enn måtte være... så sant han ikke er et fiendtlig element og ikke retter
ondsinnede angrep, og det ikke gjør noen skade om det han sier er uriktig.»
(Mao Zedong: Oppgavene for 1945)
«Emnene og bredden av litterære arbeider må være ubegrenset. En kan enten prise det nye regimet eller
kritisere det gamle.»
(En taler på den kinesiske forfatterunionens kongress i 1956)
YTRINGSFRIHET og DEMOKRATI
Betingelsene for demokrati er:
1) Rettssikkerhet = Sikkerhet mot vilkårlig rettsforfølgelse og straff.
2) Likhet for loven
= Alle borgere har like rettigheter og plikter.
3) Åndsfrihet = Trosfrihet, fri vitenskapelig forskning, forenings- og forsamlingsfrihet, ytringsfrihet.
Utgangspunktet for ytringsfriheten er individet som står fram med vesentlige verdier og sannheter som samfunnet enten ikke liker, er redd for, eller forsøker å undertrykke. Et samfunn som vil sikre ytringsfrihet, må sørge for å slippe til de frittstående, sannhetstalende individer.
Alle våre meninger er subjektive påstander. Når vi stilles overfor ubestridelige kjensgjerninger, er det ikke plass for "meninger". Jorden går rundt solen. Vi kan ikke ha meninger om det. Vi må også se med skepsis på våre egne meninger. Verden endrer seg, og dermed forutsetningene for de meningene vi har gjort oss.
«En gubbe er en mann som har tenkt de tankene han har tenkt å tenke.»
(Else Michelet)
Krenkelsen av ytringsfriheten måles på 2 forhold:
A) Enkeltindividet kommer ikke til orde, når det er urettferdig og negativt behandlet i sammenhenger hvor de
står mer eller mindre alene.
B) Verdispørsmål.
Retten til å snakke fritt om sine verdier, om de strider mot de andres, og
fremfor alt gjelder den retten til å tale sant når løgnen synes allment akseptert.
En fri debatt på like fot mellom på forhånd frie individer er umuliggjort når meningstilkjennegivelse hos noen av partene på forhånd er utelukket.
Spørsmål: «Hvor fri er man i Norge i dag, og er friheten lik for alle?»
«EU-kampen er en krig. Å rive ned ja-plakater er helt allright så lenge vi vinner frem med vårt
budskap.....- Om
det er demokratisk? Det har jeg ikke tenkt så mye over....»
(Vebjørn Reinsberg til Aftenposten, 26/9-94)
Spørsmål: «Ser man på meningsbrytning som en krig, og ikke som et ledd i en demokratisk prosess, hvilke virkemidler kan da rettferdiggjøres?»
Problemet med ytringsfriheten er at folks meninger ofte kan være ufornuftige, ja direkte skadelige.
Spørsmål: «Skal ufornuftige og skadelige meninger gis full frihet der dette kan være skadelig for helheten eller for enkelte grupper? Hvem avgjør hva som er ufornuftig og skadelig?»
Spørsmål: «Hva er en ytring? Er ytringer kun (politiske) meningsytringer? Er kunst ytringer? Er reklame ytringer?»
Det er, i prinsippet, en enkel sak å sette et skille mellom hva som er kjensgjerninger og hva som er subjektive påstander. Det er mulig å måle graden av uvederheftigheten av våre påstander. For å mene noe må man i hvert fall vite noe. Vi er imidlertid alle tilbøyelige til å lukke øynene for hva vi ikke ønsker å se. Dette fører til store huller i vår viten. Meninger som er forbundet med uvitenhet, må avvises som upålitelige. Meninger må bygge på skikkelig viten om temaet. Meninger som er preget av uvitenhet er ikke respektable.
«Frihet bare for tilhengere av regjeringen, bare for medlemmer av ett parti - la det være aldri så tallrikt - er
ikke frihet. Frihet er alltid frihet for annerledes tenkende.»
(Rosa Luxemburg: Den russiske revolusjon)
«Vi har ytringsfrihet - så lenge ingen hører på.»
(Jerome Bliss - amerikansk anarkistisk skribent)
YTRINGSFRIHETENS BEGRENSNINGER
Våre tilbøyeligheter til å betrakte våre egne meninger som de eneste riktige kan ha farlige konsekvenser. Det er denne holdning som gjør mange mottakelige for den fanatisme som går under betegnelsen fundamentalisme - politisk og religiøs. Den politiske fundamentalisme er ille. Den religiøse fundamentalisme kan være tifold farligere. Dette er en fanatisme som kan besette store folkemasser som en epidemi, og er en trussel mot ytringsfriheten.
I de fleste samfunn har man hatt restriksjoner på ytringsfriheten, spesielt i forhold til seksualitet, oppfordring til lovbrudd og ulydighet mot myndighetene, og motstand mot den offisielle religion/ideologi.
Christian Vs Norske lov av 1687
«Hvem som overbevises at have lastet Gud, eller bespottet hans hellige Navn, Ord og Sacramenter, hannem skal
Tungen levendes af hans Mund udskæres, dernæst hans Hoved afslaaes, og tillige med Tungen sættes paa en Stage.
Haver nogen sin Haand til nogen saadan guds Foragt brygt, da bør den og af hannem levendes at afhugges, og hos
Hovedet paa Stagen fæstes.»
Grunnlovens § 100
«Trykkefrihet bør finde Sted. Ingen kan straffes for noget Skrift, af hvad Inhold det end maatte være, som han har
ladet trykke eller udgive, medmindre han forsætligen og aabenbare har enten selv vist, eller tilskyndet Andre til,
Ulydighed mot Lovene, Ringeagt mod Religionen, Sædelighed, eller de konstitutionelle Magter, Modstand mod
disses Befalinger, eller fremført falske og ærekenkende Beskyldninger mod Nogen. Frimodige Ytringer, om
Statsstyrelsen og hvilken-somhelst anden Gjenstand, ere Enhver tilladte.»
Straffelovens § 135 a
«Med bøter eller fengsel inntil 2 år straffes den som ved uttalelse eller annen meddelelse som framsettes offentlig
eller på annen måte spres blant allmennheten, truer, forhåner eller utsetter for hat, forfølgelse eller ringeakt en person
eller en gruppe av personer på grunn av deres trosbekjennelse, rase, hudfarge eller nasjonale eller etniske opprinnelse.
Tilsvarende gjelder slike krenkelser overfor en person eller en gruppe på grunn av deres homofile legning, leveform
eller orientering.
På samme måte straffes den som tilskynder eller på annen måte medvirker til en handling som nevnt i første ledd.»
Straffelovens § 142
«Den som i ord eller handling offentlig forhåner eller på en krenkende eller sårende måte viser ringeakt for nogen
tros-bekjennelse hvis utøvelse her i riket er tillatt, eller noget lovlig her bestående religionssamfunns troslærdommer
eller gudsdyrkelse, eller som medvirker hertil, straffes med bøter eller med hefte eller fengsel inntil seks måneder.
Påtale finner kun sted når allmenne hensyn krever det.»
Ingen er blitt dømt for brudd på denne loven siden 1912. Litt etter litt har ytringsfriheten seiret over de kristnes behov for å beskytte sitt livssyn mot kritikk.
Straffelovens § 211
«Med bøter eller fengsel inntil 2 år eller begge deler straffes:
a) den som holder offentlig foredrag eller istandbringer offentlig forestilling eller utstilling av utuktig eller pornografisk innhold,
b) den som utgir, frambyr for salg eller leie eller på annen måte søker å utbre, eller som med hensikt å foreta slik utbredelse innfører utuktige eller pornografiske skrifter, bilder, filmer, videogram eller lignende,
c) den som overlater utuktige eller pornografiske skrifter, bilder, film, videogram, og liknende til personer under 18 år.
Med utuktige eller pornografiske skildringer menes i denne paragrafkjønnslige skildringer som virker støtende eller på annen måte er egnet til å virke menneskelig nedverdigende eller forrående, herunder kjønnslige skildringer med bruk av barn, dyr, vold, tvang eller sadisme. Medvirkning straffes på samme måte.
Med bøter eller fengsel inntil 6 måneder eller begge deler straffes den som av uaktsomhet foretar noen sådan handling som er nevnt i denne paragraf.
På samme måte straffes den innehaver eller overordnede som forsettlig eller av uaktsomhet unnlater å hindre at det i en virksomhet blir foretatt handling som nevnt i denne paragraf.
Ved straffeutmålingen legges det i skjerpende retning vekt på om de utuktige eller pornografiske skildringer omfatter bruk av barn, dyr, vold, tvang og sadisme.
Paragrafen gjelder ikke for film eller videogram som statens film-kontroll ved forhåndskontroll har godkjent til ervervsmessig framvisning eller omsetning.»
Straffelovens § 246
«Den som rettsstridig ved ord eller handling krenker en annens æresfølelse eller som medvirker dertil, straffes med
bøter eller med fengsel inntil 6 måneder.»
Straffelovens § 247
«Den som i ord eller handling optrer på en måte som er egnet til å skade en annens gode navn og rykte eller til å
utsette ham for hat, ringeakt eller tap av den for hans stilling eller næring fornødne tillit, eller som medvirker dertil,
straffes med bøter eller eller med fengsel inntil 1 år. Er ærekrenkelsen forøvet i trykt skrift eller i kringkastingssending
eller ellers under særdeles skjerpende omstendigheter, kan fengsel inntil 2 år anvendes.»
Straffelovens § 376
«Den som paa offentlig Sted krænker Velanstændighed ved mundtlige eller skriftlige Ytringer ved Forevisninger,
Afbildninger, usømmelige Blottelser eller anden usømmelig Adferd, eller som medvirker til saadan Krænkelse,
straffes med bøder eller med Fængsel indtil 3 maaneder.»
Hvilke begrensninger som er blitt satt på ytringsfriheten, og hvilke strafferammer som er brukt har variert fra tidsepoke til tidsepoke, og fra sted til sted, og ikke minst ut i fra hvem som har tatt ytringsfriheten i bruk. Det finnes ingen objektive kriterier for begrensninger i ytringsfriheten, kun subjektive. De svinger med de politiske moteretningene.
Spørsmål: «Kan injurier, sjikane, løgn, porno og erotikk regnes som ytringer? Skal de sensureres? Hva med etniske-, homo- , og blondinevitser? Hvor går grensen for det akseptable?»
Spørsmål: «Skal ytringsfriheten begrenses? Hvorfor/hvorfor ikke? Hvis ikke ytringsfriheten skal gjelde absolutt og uinnskrenket: Hvilke begrensninger skal den ha, og hvorfor? Og ikke minst: Hvem skal avgjøre det? Etter hvilke kriterier?»
STATEN OG INFORMASJONSFRIHETEN
Som vi har sett over så har Staten en rekke lover som begrenser ytringsfriheten til den vanlige borger. Staten begrenser i tillegg sin egen ytringsfrihet, dvs. informasjonsflyten fra regjering, departementer, kommuner og andre offentlige instanser. En rekke skriv, brev og notater er unntatt fra offentlighetsloven - en lov som skulle sikre den vanlige borger innsyn i statsforvaltningens gjøren og laden. Ytringsfriheten blir bare en vits uten informasjonsfrihet og rett til innsyn i det offentliges maktbruk. Det eneste vern vi har mot byråkratiske overgrep er muligheten til å offentliggjøre dem.
YTRINGSKAKEN
 | Sensur kan ha en boomerangeffekt. Man begynner med å hindre det man oppfatter som de mest negative utslag av
ytringsfriheten, og risikerer å ende opp med å «møte seg selv i døra». (Andre vil kanskje gå lengre enn en selv, og
ved å sette noen begrensninger på ytringsfriheten så setter man i gang en
prosess man til slutt kanskje ikke lenger har
kontroll over - "Snøballeffekten". Andre, mer ekstreme, har overtatt kontrollen.) Det kan virke rasjonelt å sensurere
visse typer meninger, isolert sett. Ser man det hele i et større perspektiv oppdager man at de rasjonelle del-sensurene
blir en irrasjonell totalsensur hvor svært lite blir tillatt av det man misliker (og kanskje også liker). Overgangen fra
meningsdemokrati til meningsdiktatur og meningsterror er flytende. Ytringsfrihet for meningsfeller, og ikke for
meningsmotstandere, er ingen frihet. Spørsmål: «Har vi råd til frihet, og hvem skal i så fall nyte godt av den?» |
«Når man roper på politi eller voldshandlinger for å stoppe en meningsytring er det alltid fordi man
intellektuelt ikke makter å gjendrive den ved logiske argumenter.»
(Jens Bjørneboe)
Intet bokbål er berettiget eller kan forsvares. At det finnes litteratur som kan ha skadelige konsekvenser er hevet over en-hver tvil, men den skal begrenses med opplysning - med argumenter - ikke med forbud og fysisk tilintetgjørelse. (Bokbål er skadelig fordi verdifull kunnskap ødelegges - verdifull uav-hengig av om den er "sann" kunnskap eller villfarelse.)
«- De som begynner med å brenne bøker, slutter med å brenne mennesker.»
(Zakken Hurwitz)
Avvisning av sensur er et tegn på selvtillit og styrke, på åpenhet som ikke er redd for å prøve saklige argumenter i åpen debatt på like vilkår.
Spørsmål: «Er det en åpen og saklig debatt på like vilkår? Er en slik debatt mulig?»
Friheten til å motta informasjon må også innebære friheten til å slippe å motta informasjon man ikke vil ha. Folk har rett til å slippe å bli konfrontert med ytringer de synes er vemmelige, men man må vel kunne forutsette at voksne mennesker tåler "et slag i ansiktet". Barn (og folk med mentale problemer/psykiske handikap) har krav på spesiell beskyttelse. Dette må gjelde, ikke bare som mottaker av ytringer, men også som del av selve ytringens innhold. Man har ingen rett til, på utilbørlig måte, å påtvinge andre sine egne synspunkter. Man kan tenke seg advarselmerking - som på plater i USA, på sigarettpakker og på pornofilmer.
Spørsmål: «Virker advarselmerking mot sin hensikt? Øker den derimot folks etterspørsel, og dermed konsumet av det man vil stoppe?»
Spørsmål: Har tagging og plakatklistring på offentlige og private bygninger, bruk av sterk megafon i boligområder eller marsjering som blokkerer fremkommeligheten i gatene, noe med ytringsfriheten å gjøre? Hvem skal betale for forsøplingen?»
Spørsmål: «Hva er ytringsfriheten verdt hvis man ikke kan ytre seg offentlig - også gjennom plakater og demonstrasjoner - og derigjennom risikere å fornærme folk?
YTRINGER og HANDLINGER
Det er en sammenheng mellom tanker, ytringer og gjerninger. Disse kan ikke sees isolert fra hverandre, men det er heller ikke slik at det ene med nødvendighet fører til det andre.
Spørsmål: «Skal man innføre Tankepoliti, slik som i George Orwells "1984"? Hvilke positive eller negative sider vil det i så fall ha?»
Avvisning av sensur er ikke ensbetydende med at man likefrem skal hjelpe til med å utbre holdninger som man ikke er enig i. Ytringsfriheten innebærer også retten til ikke å være enig, til ikke å høre på, og til ikke å finansiere sine opponenter. Det betyr heller ikke at man stilltiende skal akseptere aggresjon og overgrep, bare det er pent pakket inn som et verbalt forehavende. Ingen har krav på at folk skal lytte til deres budskap. Ingen har krav på å bli invitert til en debatt, men blir man invitert har heller ingen rett til å hindre dem i å ytre seg. (De som ikke liker visse ytringer kan jo bare la være å møte opp eller å delta i debatten.)
Spørsmål: «Hvilken rett har noen til å nekte andre å ytre seg, eller til å nekte noen i å høre andres ytringer?»
Det er vanskelig, for ikke å si umulig, å møte vold med argumentasjon - spesielt når vi vet at motpartens utgangspunkt er: «Her gjelder knyttnevens argumenter, og ikke preik!» Argumentasjon er et virkemiddel overfor en "verbal" motpart og "vanlige" folk - en 3.part. Mot "harde" motparter må man bruke massemobilisering.
Spørsmål: «Er oppfordring til vold en ytring? Hva med angrep på folks rettigheter?»
Friheten kan ikke bare gjelde de som har de "rette" meningene. Den må gjelde alle. Det er med handlingen som ansvaret følger. Tanker og oppfatninger kan aldri være straffbare - uansett hvor usympatiske de enn måtte være.
Spørsmål: «Er en ytring en handling? Er ytreren ansvarlig for de handlinger andre utfører på bakgrunn av ytringen?»
Hva som anses som uakseptabelt er ofte flytende og endres over tid. Man kan ikke forby alt man ikke liker.
Ytringer man misliker er et spørsmål om holdninger. Man kan ikke gjøre ethvert holdningsspørsmål til et juridisk lovspørsmål. Man kan ikke forby alt man ikke liker. Da gjør man problemet til en sak for profesjonelle jurister og lovtolkere som skal ordne opp på vegne av andre, istedenfor en kampsak hvor folks egenaktivitet står i sentrum. Folk blir passivisert. Det er en bekvem tanke at en lov kan sette en stopper for det man misliker. Da slipper man å gjøre noe selv. Det spørs om bruk av lover er særlig virkningsfullt for å endre folks holdninger.
Det som må vurderes er:
a) Hva blir ytret ?
b) Hvordan blir det ytret ?
c) I hvilken sammenheng ytres det ?
Det er forskjell på å rope: "Brann!" på en fotballkamp (hvor Brann deltar), på gata, og i et fullt kinolokale.
I vår moderne medietid er ytringer ikke bare tale og skrift, men også levende bilder/stillbilder og lyder/musikk. Dette er ofte sterkere virkemidler enn tale og skrift.
Spørsmål: «Skal bilder og musikk behandles annerledes enn tale og skrift?»
Pga. den teknologiske utviklingen spres ytringer over stadig større avstander til stadig flere, og gjennom enda flere kanaler som blir mye vanskeligere å kontrollere. Gjennom datanettverket Internett kan man nå ut til praktisk talt hele verden, uten kontroll. Å reversere den teknologiske utviklingen er vanskelig, for ikke å si umulig, i et demokratisk samfunn.
Spørsmål: «Skal ytringer behandles annerledes fordi de kan spres til stadig flere på stadig kortere tid?»
YTRINGSFRIHET og ØKONOMI
Vi har ingen lovgivning som sikrer folk faktisk ytringsfrihet. Svake og ressursfattige grupper vil ofte ha problemer med å nå frem med sine synspunkter gjennom f.eks. media.
Spørsmål: «Innebærer retten til ytringsfrihet krav på økonomisk støtte til å kunne spre ytringene?»
Markedet utøver indirekte en form for sensur i og med at utvelgelsen av ytringer bare skjer på kommersielle kriterier. Dette gjelder spesielt for film og TV.
«Ytringsfrihet innebærer frihet fra innblanding, undertrykking eller strafferettslige handlinger fra
myndighetene - og ingenting annet. Det innebærer ikke retten til å kreve finansiell støtte, eller de materielle
midlene, til å uttrykke dine synspunkter på de menneskers kostnad som ikke ønsker å støtte deg.»
(Ayn
Rand)
«Den politiske funksjonen til "retten til ytringsfrihet" er å beskytte opposisjonelle og upopulære minoriteter
fra undertrykking - ikke å garantere dem støtten, fordelene og belønningen av en popularitet de ikke har
opparbeidet seg.»
(Ayn Rand)
Spørsmål: «Hva er ytringsfriheten verdt hvis man ikke har de nødvendige økonomiske og materielle ressursene til å kunne ytre seg?»
YTRINGSFRIHET og SPRÅKMANIPULERING
Den som kontrollerer språket, kontrollerer folks tanker og meninger. Man tvinger folks tanker inn i bestemte spor som de vanskelig kommer ut av. Folk får problemer med å si hva de egentlig mener. Eller de tror at meningene deres er umulige, og at ingen andre tenker slik. Man forskjønner ord eller endrer betydningen av dem. «Krig er fred. Frihet er trelldom. Uvitenhet er styrke.» (George Orwell: 1984) Man snakker om ledere isteden for sjefer, medarbeidere isteden for underordnede, ensartet bekledning isteden for uniformering osv. Vi har uttrykk som "Folkedemokrati" og "Proletariatets demokratiske diktatur" som i realiteten har betydd et partis diktatur over folket, og ikke et demokrati av, for, og med folket.
«Hensikten med nytale var ikke bare å skape et uttrykksmiddel for den verdensanskuelsen og det tenkesett som
særpreget tilhengerne av Ingsoc, men også å umuliggjøre alle andre måter å tenke på. (...) Dens ordforråd var
sammensatt slik at det gav nøyaktige og ofte meget subtile uttrykk for enhver mening som et partimedlem med
rette kunne ønske å uttrykke, mens det samtidig utelukket alle andre meninger og likeså muligheten for å nå frem
til dem ved indirekte metoder»
(George Orwell: 1984)
AVSLUTNING
Det er en sammenheng mellom mål og middel. Veien er en del av målet. Vold avler vold. Bruker man autoritære/totalitære metoder for å stoppe autoritære/totalitære ytringer, legger man selv lett grunnen for et autoritært/totalitært samfunn. (Noe som vel egentlig ikke er meningen? Eller...?).
På den annen side må man spørre seg om demokratiets motstandere kan nyte godt av demokratiets tilbud, siden deres oppgave er å ødelegge det samme demokratiet.
Spørsmål: «Kan et samfunn akseptere "5.kolonister"? Bør vi innføre den begrensede toleranses prinsipp: "Toleranse mot de tolerante. Intoleranse mot de intolerante."?»
Ved å nekte motparten ytringsfrihet risikere man å gjøre vedkommende til martyr, og dermed risikere at vedkommende får sympati blant andre. Man risikerer også å bli puttet i samme bås som individer og grupper man ikke identifiserer seg med. (Dette er den klassiske ekstremistbeskyldningen: «Dere er like ekstreme som motparten, og derfor ikke noe bedre. Dere er like ille. Derfor tar vi ikke det dere mener alvorlig.») Media er utrolig flinke til å benytte seg av dette knepet.
Det er viktig at vi ikke forandrer spillereglene som det passer oss, uansett hvor fristende det er. Da risikerer vi virkelig å "møte oss selv i døra".
Spørsmål: «Hvis ytringer vi misliker vinner frem - er det fordi de har noe å tilby folk som vi ikke har? Hvorfor skal ikke folk få det de vil ha? Hvilken rett har vi til å nekte dem det? Er våre argumenter for dårlige? Hva gjør vi for å vinne oppslutning om våre argumenter?»
Et samfunn uten ytringsfrihet, og hvor alle mener det samme, er et samfunn i stagnasjon og stillstand; et samfunn uten teknologisk eller annen utvikling - uten demokrati eller frihet.